Refleksjoner om sør-sudanere ti års uavhengighet – globale spørsmål

• Mening av Rajab Mohandis (juba, sør-sudan)
• Mandag 12. juli 2021
• Inter Press Service

Nå, etter feiringen som markerer 10 år med uavhengighet, må vi reflektere og forplikte oss til hvordan vi kan gå videre sammen.

Etter uavhengighetserklæringen returnerte sør-sudanesere som var internt fordrevne og de som var i tilflukt i nabolandene tilbake til landet, bosatte seg og begynte å gjenoppbygge livet. Mange bygde hus, produserte egen mat og drev virksomhet.

Lokale myndigheter var operative over hele landet. I de fleste deler av landet var bevegelse av mennesker, varer og tjenester trygge, dag og natt. Landet hadde ressurser og internasjonal god vilje til å støtte utvikling i alle sektorer.

Landet hadde juridiske rammer som var nødvendige for å styre seg selv. Lovene forsøkte å løse historisk kjønnsurettferdighet og ubalanse ved å sørge for 25% bekreftende handling for kvinner ved uavhengighet, som siden har blitt hevet til 35%.

Oppsummert hadde Sør-Sudan ved uavhengighet ressurser, institusjoner, fagpersoner og juridiske rammer for å styre seg selv, levere grunnleggende tjenester og sette landet på veien til utvikling.

Dessverre ble alle disse potensialene raskt kastet bort, noe som førte til økt tilstandssårbarhet og fiasko.

Aspirasjon forrådt

Maktkamp blant sør-sudanesiske politiske ledere førte til et utbrudd av en borgerkrig i desember 2013, knapt to og et halvt år etter erklæring om landets uavhengighet. Mens litteratur om Sør-Sudan har mange grunner, tilskriver jeg krisen og mangelen på fremgang i landet to hovedårsaker.

For det første var det ineffektiv politisk ledelse når det gjaldt å oppfylle mandatet til regjeringen. Dette forårsaket en nedsmelting i alle andre sektorer, inkludert politikk og styring, sikkerhet og økonomi.

Ledelse er nesten alt et land trenger for å gjøre fremgang. Den definerer en samlende nasjonal visjon for å sette en retning for et land, gir midler og skaper miljøet som er nødvendig for å realisere visjonen.

Dette har manglet sterkt i Sør-Sudan siden landet ble uavhengig, og slik det ser ut nå, er det ingen klarhet om hvor landet er på vei.

Den andre var fullstendig forsømmelse av prinsipper som ledet kampen for Sør-Sudans frigjøring og uavhengighet. Sør-Sudan er et produkt av flere tiår med frigjøringskamper med klart definerte formål og prinsipper.

Teksten til erklæringen om uavhengighet husket at folket vårt ledet en “lang og heroisk kamp for rettferdighet, frihet, likhet, menneskelig verdighet og politisk og økonomisk frigjøring.” Erklæringen sier videre at vi, befolkningen i Sør-Sudan “besluttet å etablere et styresystem som opprettholder loven om rett, rettferdighet, demokrati, menneskerettigheter og respekt for mangfold.” Imidlertid ble disse prinsippene ikke forfulgt og realisert meningsfullt, noe som fikk vårt land til å senke seg ned i borgerkrigen og følgelig flere konflikter.

Nettovirkningene av lederskapssvikt og forsømmelse av prinsippene som ledet vår kamp for frigjøring og uavhengighet er alvorlige. På toppen av disse effektene er tilstandssvikt.

Den sør-sudanesiske staten er ikke i stand til å utføre sine grunnleggende regjeringsfunksjoner, som å opprettholde sikkerheten for seg selv og for alle borgere, håndheve lov og orden, levere tjenester til befolkningen og på en meningsfull måte løse de mange konfliktene i landet.

Status for fredsavtalen

Den revitaliserte avtalen om løsning av konflikten i Sør-Sudan (R-ARCSS) gir en rimelig ramme for fred i vårt land. Konsekvent og full gjennomføring av denne fredsavtalen vil gjøre det mulig for Sør-Sudanesere å gjenopprette fred, sikkerhet og stabilitet; adressere den humanitære krisen, reformere og styrke effektiviteten til offentlige institusjoner, levere overgangsrettferdighet, skrive en permanent grunnlov og gjennomføre troverdige valg innenfor den avtalte implementeringsplanen.

Dessverre har 33 av de 44 månedene av den opprinnelige tidslinjen for fredsimplementeringen gått uten å oppnå viktige milepæler i fredsavtalen. Overgangssikkerhetsordninger, som skulle ha blitt oppnådd i løpet av de første åtte månedene av fredsavtalen, kollapser.

Ikke en eneste soldat fra de opprinnelig avtalte 83.000 nødvendige enhetlige styrkene, er uteksaminert. På grunn av akutt mangel på mat og medisiner har styrkene forlatt sine kantonsider og treningssentre. Det er unødvendig å si at funksjonen til alle sikkerhetsmekanismene skapt av fredsavtalen er sterkt svekket på grunn av mangel på midler.

Mens disse forsinkelsene vedvarer, fortsetter sivile å betale prisen for usikkerhet i landet. Det kan bemerkes at kvinner har vært blant de viktigste ofrene for denne situasjonen. I en landsdekkende offentlig konsultasjon med kvinner i alle de ti statene i landet i mars i år, uttrykte de sterkt bekymring for den langsomme gjennomføringen av fredsavtalen og dårlig levering av grunnleggende tjenester som helse, utdanning og vann.

De følte at implementering av den 35% bekreftende handlingen ville bidra til å øke kvinnestemmene i den offentlige beslutningstaking som ville resultere i en løsning på krisen i landet. Imidlertid har de fleste partene i fredsavtalen ikke møtt sin andel av de 35% i enhetsregjeringen.

Den mellomstatlige utviklingsmyndigheten (IGAD) er megler og hovedgarant for fredsavtalen, men dens effektivitet med hensyn til fredsavtalen ser ut til å avta.

For det første er nesten alle medlemslandene i IGAD mer involvert i sine interne spørsmål i stedet for regionale svar på konflikter de siste tolv månedene. For det andre har de sør-sudanesiske partiene i R-ARCSS blitt ganske immun mot press fra IGAD.

For eksempel ba IGAD dem om å oppløse parlamentet innen to uker, men det tok over 10 måneder før dette skjedde.

Forventninger fremover

Den nåværende situasjonen med ineffektiv ledelse og bevisst forsømmelse av formålet med vår uavhengighet har opprettholdt landet vårt i krise de siste ti årene. Uten en endring i denne statusen, kan fremtiden bare forventes å forbli den samme eller til og med forverres.

De ustabile politiske, økonomiske, sikkerhetsmessige og humanitære situasjonene vil sannsynligvis forbli gjensidig forsterkende. Dette vil ytterligere komplisere situasjonen for sivile i landet og kvele arbeidet med å møte krisen og gjenopprette fred, sikkerhet og stabilitet.

Det er også svært sannsynlig at sivilbefolkningen, tjenestemenn og politiske grupper vil bli stadig mer frustrerte. Disse offentlige frustrasjonene risikerer å forårsake ustabilitet, i et krav om forbedring, spesielt i de sikkerhetsmessige, økonomiske og humanitære situasjonene i landet.

IGAD-medlemsland vil sannsynligvis forbli okkupert i sine interne nasjonale spørsmål. Dette vil bare la partiene være alene, uten robust regional tilsyn og støtte.

Veien forover

Etter å ha lært fra det siste tiåret, trenger Sør-Sudan å kartlegge en ny og tydelig vei de neste ti årene.

For det første må sør-sudanesere, som virkelig representerer de lidende massene, være kjernen i løsningene som går fremover, og ikke bare de som driver makten ved pistolens løp.

På dette notatet må hele spekteret av sivilsamfunn – sivilsamfunnsorganisasjoner, trosbaserte ledere, kvinner, ungdom, yrkesgrupper og næringsliv – kreve at lederne i enhetsregjeringen får fullført sine mandater effektivt som angitt i konstitusjon og fredsavtalen, eller godta en omkonfigurering av den politiske ordenen til en som er i stand til på en meningsfull måte å løse problemene i landet.

For det andre bør sør-sudanesere i deres mangfold kreve og sørge for at Sør-Sudan styres av prinsippene som informerte om kampen for frigjøring og uavhengighet i landet. Disse tiltakene må være bevisste, samordnede og vedvarende for å sikre at de neste ti årene ikke er nok et bortkastet tiår med vår uavhengighet.

FNs sikkerhetsråd (UNSC) bør støtte innsatsen til sør-sudanesere fra kategoriene beskrevet ovenfor, i ethvert initiativ for å takle krisen i landet. Støtten fra De forente nasjoner kan være i mange former.

FNs sikkerhetsråd kan samarbeide med IGAD, Den afrikanske union og andre aktører i det internasjonale samfunnet for å øke kostnadene ved forsettlig sabotasje av fredsimplementering, inkludert videreføring av vold, brudd på menneskerettighetene og begrensninger av det medborgerlige og politiske rommet.

Rajab Mohandis er direktør for Organisasjonen for responsiv styring og sivilsamfunnets representant for R-ARCSS fredsprosess og koordinator for South Sudan Civil Society Forum (SSCSF).

Følg @IPSNewsUNBureau
Følg IPS New FN Bureau på Instagram

© Inter Press Service (2021) – Med enerettOpprinnelig kilde: Inter Press Service