Historien om IPCC, det internasjonale organet som gjennomgår klimaendringseffekter – World News, Firstpost
admin
3 min read
Organet møtes neste uke for å veterinær og validere et sammendrag av del en av sin første store vurdering på syv år.
Representasjonsbilde. Rajendra Pachauri, styreleder for IPCC, tar for seg møtet i København i 2014. Bilde: IPCC
De forente nasjoners mellomstatlige panel for klimaendringer (IPCC) sammenstiller omfattende gjennomganger av vitenskapelig litteratur om klimaendringer, fortid og fremtid.
Organet møtes neste uke for å veterinær og validere et sammendrag av del en av sin første store vurdering på syv år. Her er en miniatyrprofil av panelet.
Historie
IPCC ble opprettet i 1988 av FNs verdens meteorologiske organisasjon (WMO) og miljøprogram (UNEP).
Mandatet er å gi beslutningstakere nøytrale, vitenskapelige oppdateringer om global oppvarming – fysikk, klimapåvirkninger og scenarier for å bringe problemet under kontroll. Å gi eksplisitte politiske anbefalinger er ikke en del av mandatet.
IPCC er et mellomstatlig organ, og teller for tiden 195 medlemsland.
Organisasjon
Panelet er basert i Genève og ledes av Sør-Koreas Hoesung Lee, en ekspert på økonomien i klimaendringene.
Rapportene er samlet av tusenvis av atmosfæriske forskere, klimamodellere, oseanografer, isspesialister, økonomer og folkehelseeksperter, hovedsakelig hentet fra universiteter og forskningsinstitutter. De jobber på dugnad.
IPCC utfører ikke ny forskning, men tråler gjennom tusenvis av publiserte studier og oppsummerer viktige funn, noe som indikerer grad av sannsynlighet og tillit.
Det blir ofte beskrevet som den største peer-review-øvelsen i verden.
Vurderingsrapporter
Hvert femte eller sjette år gir IPCC store oversikter, vanligvis flere tusen sider lange. Den første kom ut i 1990, den siste i 2014.
Tre separate team, eller “arbeidsgrupper”, ser på den fysiske vitenskapen om global oppvarming, klimapåvirkninger og muligheter for å takle problemet. Hver arbeidsgruppes rapport publiseres separat, etterfulgt av en endelig “synteserapport”.
Den sjette vurderingssyklusen, som den før den, vil produsere rapporter i fire omganger: arbeidsgruppens funn vil bli offentliggjort 9. august; arbeidsgruppe to i februar 2022; arbeidsgruppe tre i mars 2022; og en endelig syntese høsten 2022.
Oppsummering for beslutningstakere
IPCC avslutter hver gjennomgang med et viktig sammendrag for beslutningstakere som gjennomgår flere redigeringsrunder, først av forskere og deretter av myndighetspersoner.
Det siste utkastet sendes til en IPCC-plenarmøte, som behandler den linje for linje før godkjenning etter konsensus.
Regjeringer kan søke endringer i sammendraget, som er godkjent hvis argumentet støttes av det som er i den underliggende rapporten skrevet av forskerne.
Spesielle rapporter
Medlemsland kan be om såkalte “spesielle rapporter” mellom større vurderinger. Siden 2014 har det vært tre.
En spesiell rapport om global oppvarming på 1,5 grader Celsius kom ut i oktober 2018; en om arealbruk, jordbruk og matsikkerhet i august 2019; og en annen på havene og jordens frosne regioner, kjent som kryosfæren, i september 2019.
Nobelpris og kritikere
Forsvarere av IPCC sier at dets uttømmende arbeid, og et sammendrag for beslutningstakere godkjent av verdens regjeringer, gir det eksepsjonell innflytelse.
“Det er unikt innen vitenskap, og det er unikt kraftig innen vitenskap,” sa Peter Thorne, en hovedforfatter av den sjette vurderingen og professor ved Maynooth University i Irland, til AFP.
“Det er ingen andre felt som i flere tiår har gjennomført en så robust vurderingsprosess.”
Dens 2014-rapport ga den vitenskapelige underbyggingen for Paris-avtalen, blekket utenfor den franske hovedstaden i 2015.
2007-utgaven tjente IPCC en andel av 2007 Nobels fredspris, sammen med tidligere amerikanske visepresident og klimakampanjer Al Gore.
IPCCs bilde ble senere bulket av flere mindre feil avdekket i rapporten som ga ammunisjon til skeptikere som hevder IPCC er feil eller partisk.
Mer nylig har noen forskere sagt at panelet er for konservativt, noe som fører til at det undervurderer trusselen mot klimaendringene.
Den sist publiserte rapporten har for eksempel ikke tatt hensyn til potensielt bidrag til havnivåstigning – allment anerkjent i dag – fra smeltende isark i Vest-Antarktis og Grønland.
