admin 
India rapporterte at 4529 mennesker hadde dødd fra Covid-19 bare på tirsdag. Det er det høyeste offisielle antall dødsfall i ethvert land siden pandemien begynte, og den virkelige tollverdien antas å være enda høyere. Mer enn 25 millioner tilfeller av infeksjon er registrert der til dags dato.
Gitt omfanget av krisen, er det viktig at den indiske regjeringen vaksinerer folket og avverger fremtidige bølger av infeksjon. Men dette utvetydige behovet gir også alvorlige konsekvenser for andre land som er avhengige av vaksiner produsert i India.
Disse utslippseffektene fremhever et systemproblem i global vaksineproduksjon som strekker seg langt utover denne pandemien: Verden har blitt for avhengig av India for vaksiner, og ikke bare vaksiner mot dette koronavirus.
I følge beregningene mine, basert på data fra Global Commission for Post-Pandemic Policy, hadde mer enn 65 prosent av alle dosene av AstraZeneca-vaksinen produsert globalt innen april, blitt produsert i India av Serum Institute of India, verdens største vaksineprodusent. . Serum Institute forventes å levere om lag 1 milliard av de 2 milliarder dosene øremerket Covax, det globale vaksinedelingsinitiativet som er overvåket av det offentlig-private partnerskapet Gavi, Vaccine Alliance.
LES OGSÅ: Jaishankar kan besøke USA neste uke; vaksineinnkjøp på agendaen
I midten av april hadde India produsert nesten 17 prosent av alle Covid-19-vaksinedoser globalt: Det var verdens fjerde største produsent, etter Kina (ca. 36 prosent), USA (ca. 22 prosent) og EU ( mer enn 17 prosent), ifølge data fra Global Commission for Post-Pandemic Policy.
Men Indias rolle er overdreven når det gjelder å levere land med lavere inntekt. Etter min avstemning kom over 55 prosent av vaksinene som ble levert til Covax i slutten av april, fra India.
Men det var da.
India sluttet å eksportere Covid-19-vaksiner i midten av april, og etterlot Covax og de 92 land med lav inntekt og lavere inntekt som er avhengige av programmet. Mangelen anslås å være på 190 millioner doser innen utgangen av juni.
Afghanistan, Bangladesh, Den demokratiske republikken Kongo, Etiopia, Ghana, Kenya, Mosambik, Myanmar, Nigeria, Pakistan og Uganda skulle motta den største tildelingen av indisk-produserte Covax-vaksiner i løpet av første halvdel av 2021. Hvem vet nå når vaksiner vil kom til disse landene.
Den afrikanske union har vært i stand til å forhandle for sine medlemsland om alternative ordninger med Johnson & Johnson og for Sputnik V-vaksinen fra Russland, men disse vaksinene forventes ikke å bli levert før tredje kvartal 2021.
Indias produksjonskapasitet – omtrent 80 millioner doser i april, for Serum Institute og Bharat bioteknologi kombinert – kan ikke dekke behovene til Indias vaksinasjonsprogram, enda mindre landets globale forpliktelser. Bare 3 prosent av Indias befolkning på 1,36 milliarder er fullvaksinert. Og likevel er alle voksne nå kvalifisert for skudd.
USA har kunngjort at de vil sende totalt 80 millioner Covid-19-vaksinedoser til land som står overfor tilfeller. Antagelig vil noen dra til India – når de kanskje har dratt til andre land som også sårt trenger dem.
Noen statlige myndigheter i India har kjøpt anbud for å kjøpe vaksiner internasjonalt. På bare noen få uker gikk India fra å være en stor eksportør av Covid-19-vaksiner til å bli nettoimportør.
Risikoen for en slik sving var kjent, eller burde vært; det har vært åpenbart i årevis. Siden 2010 har for eksempel vaksineprodusenter i India – Serum Institute, Biological E. og Panacea Biotech – produsert og eksportert, til meget rimelige priser, opptil 70 prosent av de femvavente vaksinene mot difteri, stivkrampe, kikhoste, Hib og hepatitt B som distribueres til fattige land gjennom Gavi eller UNICEF, FNs byrå for barn.
Hvorfor har produksjonen av vaksiner blitt så sterkt konsentrert i India? Historisk to grunner: landets tekniske kapasitet og relativt lave produksjonskostnader.
LES OGSÅ: Pfizer-vaksine kan oppbevares i kjøleskap i en måned, sier den amerikanske regulatoren
Men disse fordelene har nå blitt overvunnet av sterkere realiteter. Verdens vaksineforsyningskjede må vurderes på nytt.
Først må vi utvikle en måte å kartlegge global vaksineproduksjonskapasitet strengt, rutinemessig og gjennomsiktig.
Å gjøre dette er ikke så greit som det kan virke. Det krever forståelse av typen utstyr som er tilgjengelig på et produksjonssted, tilpasse det til trinnene som kreves for å produsere en spesifikk vaksine og kalibrere den for dosering og forventet utbytte. Noe av denne informasjonen kan være kommersielt følsom, og vaksineprodusenter kan være tilbakeholdne med å dele den offentlig.
Denne hindringen kan imidlertid overvinnes. Sikkerhetsforanstaltninger kan innføres for å beskytte proprietær informasjon, for eksempel ved å dele bare samlede data om produksjonskapasitet uten å avsløre den spesifikke konfigurasjonen av utstyret eller forsyningskildene.
For det andre må produksjonssteder multipliseres og diversifiseres.
Som dagens øyeblikk illustrerer, er verden sårbar for å stole så mye på vaksiner produsert i India fordi India selv kan ha et stort behov for vaksinene det produserer. For å minimere risikoen for at innenlandsk etterspørsel vil eksportere eksport og global distribusjon, bør det settes opp knutepunkt for produksjon av vaksine i land med liten befolkning.
Potensielle knutepunktland vil også trenge å være godt tilkoblet for å sikre både ankomst av råvarer og rask eksport av vaksiner. De skal ha pålitelig infrastruktur og en kompetent arbeidsstyrke som er dyktig i produksjon av biologiske stoffer (komplekse proteiner laget av levende celler). Basert på disse kriteriene er Singapore, Luxembourg, Belgia, Panama, Senegal og Rwanda kandidater det er verdt å utforske.
Å bygge opp vaksineproduksjonskapasitet på nye steder, og å skape et mer desentralisert og mer gjennomsiktig nettverk over hele verden, vil selvfølgelig være dyrt. Og det vil igjen trolig øke prisen på vaksiner.
Men kostnadene ved å utvikle motstandskraft er en liten belastning å bære sammenlignet med tapene som India og andre land som mangler vaksiner, lider i dag.
