admin 
BERLIN 29. juni (IPS) – Mange produkter i disse dager kommer med et løfte om at arbeidere og lokalsamfunn over hele forsyningslinjen deres er beskyttet mot misbruk under en bestemt standard eller atferdskodeks. Siden FN vedtok Veiledende prinsipper for forretnings- og menneskerettigheter for et tiår siden har det dukket opp en mengde slike sertifiseringssystemer, inkludert for gruvedrift og tilknyttede næringer, alt fra biler til smykker og elektronikk.
For gruvedrift og mineralinnkjøp alene kan selskaper velge minst 17 standarder– noen gjelder for alle mineraler, og andre for visse. Standardene søker å fremme respekten for menneskerettigheter eller miljøet, og selskaper som bærer merket blir kontrollert med jevne mellomrom for deres ytelse under standarden av et revisjonsselskap.
Men noen av disse systemene er ikke verdt så mye for forbrukere eller arbeidstakere i forsyningskjeden som man kanskje håper. En sertifiseringsstandard er frivillig og eies og forvaltes vanligvis av et eget sertifiseringsorgan. Mange medfører bare overfladiske menneskerettighetsinspeksjoner og mangler gjennomsiktighet fordi beslutningsorganer for disse systemene ofte blir dominert av representanter for bransjen.
Standardene er ofte brede og vage. Overholdelse blir ikke alltid kontrollert nøye. For eksempel revisjon av selskaper i gullforsyningskjede blir ofte gjort av noen ved pulten og inkluderer ikke kontroller på stedet i gruvene.
For eksempel har London Bullion Market Association – sertifiseringsorgan for gullraffinaderier – sertifiserte gullraffinaderier med alvorlige menneskerettighetsbrudd, inkludert vold mot lokale innbyggere av gruvesikkerhetspersonell i Tanzania, og konfliktrelaterte overgrep i Sudan. Foreningen svarte ved å si at det er forpliktet til “kontinuerlig forbedring.”
Sertifiseringsorganer gjør det ofte ikke dele informasjon om hvorfor et selskap fikk sertifisering, inkludert hvem de intervjuet, og eventuelle svakheter de identifiserte. For eksempel publiserer Responsible Jewellery Council (RJC) ikke detaljerte funn av sine revisjoner, eller krever medlemsbedrifter å publisere hvordan de omsetter sin standard i praksis. Det krever heller ikke medlemsbedrifter å oppgi mangler de fant og trinnene de har tatt for å løse dem.
I tillegg krever sertifiseringsorganer sjelden selskaper å oppgi leverandører og gruver de kommer fra. Dette gjør det mye vanskeligere for samfunn som er berørt av gruvedrift, å rapportere problemer til selskaper som får mineraler fra sine lokale gruver og å presse på for forbedringer.
Men ikke alle standarder har de samme problemene. De Initiativ for ansvarlig gruvedrift, en ganske ny standard for gruvedrift i stor skala, skiller seg ut for å ha lik representasjon av fagforeninger, berørte lokalsamfunn, ikke-statlige organisasjoner og selskaper i beslutningsstyret.
Det har også større transparenskrav, og nylig publiserte de to første revisjonsrapportene fra gruver i Mexico og Zimbabwe, med et imponerende detaljnivå om mislighold det fant. Når det gjelder sporbarhet, er Fairmined og Fairtrade Gold standarder sikrer full sporbarhet av kunstig utvunnet gull tilbake til opprinnelsesgruven.
Nye obligatoriske regler for alle selskaper og sektorer utvikles i EU og utover. Dette er en god utvikling – frivillige sertifiseringsstandarder kan ikke føre til den endringen i hele bransjen som er nødvendig. Lover kan utjevne spillereglene og innføre større bedriftsansvar.
Debatten rundt obligatoriske menneskerettighetsregler reiser viktige spørsmål om forholdet mellom lov og frivillige sertifiseringsstandarder. EUs nye obligatoriske mineralregulering er allerede sterkt avhengig av sertifiseringsorganer for gull, tinn, wolfram og tantal.
EU er i ferd med å vurdere hvilke sertifiseringsorganer som vil få anerkjennelse i henhold til forordningen. Dette er en risikofylt prosess: en lov som er avhengig av et svakt sertifiseringssystem for implementering er fortsatt svakt.
Frivillige sertifiseringsstandarder erstatter ikke effektiv klageadgang og utbedring, men de har sin plass og kan bidra til å fremme ansvarlig forretningsførsel – forutsatt at de er strenge, gjennomsiktige og inkluderende.
En sterk sertifiseringsstandard bør gi sivilsamfunn og næringslivsrepresentant lik representasjon i sitt beslutningsorgan. De bør kreve overholdelse av FNs retningslinjer for forretnings- og menneskerettigheter og annen relevant menneskerettighetslov.
Risikovurderinger og revisjoner skal gjennomføres av uavhengige menneskerettighets- og miljøeksperter som besøker opprinnelsesgruver og konsulterer berørte lokalsamfunn på riktig måte, og suppleres med effektive klagemekanismer. For å sikre gjennomsiktighet bør sertifiseringsstandarder kreve at selskaper offentliggjør revisjonsrapporter og beskriver trinnene som er tatt for å håndtere risiko, samt publiserer navnene på leverandørene og opprinnelsesgruvene.
Disse trinnene kan hjelpe forbrukere så vel som arbeidstakere og berørte lokalsamfunn i hele selskapets forsyningskjede til å være sikre på at “ansvarlige mineral” -standarder virkelig er nyttige når det gjelder å forbedre menneskerettighetene i sektoren.
Juliane Kippenberg er en assisterende direktør for menneskerettigheter på Human Rights Watch, som har gjort omfattende undersøkelser om barnearbeid i gullgruvedrift og gullforsyningskjeder, inkludert i Mali, Ghana og Filippinene.
© Inter Press Service (2021) – Med enerettOpprinnelig kilde: Inter Press Service
