Å finansiere Grand Inga ved hjelp av grønt hydrogen, egenkapital og etikk – globale problemer
admin
6 min read
Men for Grand Inga-prosjektet å lykkes med å tiltrekke seg massiv finansiering det krever, må det ta opp spørsmål om egenkapital og etikk som hovedsakelig stammer fra DRC problematisk styringskontekst, men også strømme fra bekymringer om å sikre ”Bare overgang” av energisektoren.
Inga Falls, som ligger på Kongo-elven i DRC, er det verdens største vannkraftanlegg med 40 000 MW potensiell produksjonskapasitet. Til sammenligning er installert kraftkapasitet i hele Afrika sør for Sahara (unntatt Sør-Afrika) totaler bare 80 000 MW.
DRC selv har en av laveste strømtilgangsnivåer i verden og tredje største fattige befolkning. Gitt disse tallene, har mange det drømte om å frigjøre vannkraftpotensialet hos Inga å generere ren fornybar elektrisitet både for DRC og for Afrika, generelt.
Dessverre har fremdriften på Inga blitt bremset av skremmende markedsrisiko som ligger i å selge den enorme kraftproduksjonen over hele Afrika (samt DRC styringsutfordringer). Imidlertid, som jeg skrev i en nylig artikkel, kan tilsetning av grønn hydrogenproduksjon hjelpe prosjektet med å overvinne denne markedsføringshindringen fordi den innebærer å sende strøm til fabrikker i nærheten, for å produsere hydrogen som deretter kan sendes til kredittverdige markeder i Europa og andre steder.
Det har vært økende interesse i grønt hydrogen som drivstoff med lite karbon for bruk i transport og industri. Fordi det produseres gjennom elektrolyse av vann ved bruk av elektrisitet generert av vannkraft eller annen fornybar energi har lite klimagassutslipp. Styrking av klimaet forventes å øke veksten i etterspørselen etter grønt hydrogen, som kan nå 300 milliarder dollar årlig i eksport innen 2050.
Fortescue ser ut til å trekke på dette potensielle behovet i å foreslå en hydrogeneksportkonfigurasjon som skal gjøre Inga-prosjektet mer attraktivt for investorer. Men for at denne nye tilnærmingen skal mobilisere milliarder dollar kreves av investorer, må prosjektet også håndtere egenkapital- og etiske bekymringer som ellers kan utløse tre forskjellige, men sammenhengende risikoer.
Den første utgjør en ny voksende risiko knyttet til salg. Egenkapital, etikk og generelt rettferdighetshensyn tar på seg økende betydning i klimainnsatsen. Bekymringer for disse spørsmålene vil sannsynligvis samle seg i løpet av det neste tiåret til krav om at noe drivstoff, som tilbys som grønt for å tjene klimamål, skal produseres på en måte som også tilfredsstiller hensyn til egenkapital og etikk.
Det økende internasjonale presset som DRC står overfor koboltproduksjon på grunn av barnearbeid og andre problemer er en indikasjon på denne typen gryende, men voksende ikke-finansiell risiko som kan påvirke en vares markedsføring. Implikasjonen for Inga-prosjektet er at utviklerne må sørge for at deres grønne hydrogen ikke er besmittet av egenkapital- eller etiske problemer. . . fordi “smittet grønt hydrogen” kan ha problemer med å bli solgt til Europas fremtidige energimarkeder, til tross for klimafordelene.
For det andre kan urettferdig behandling av lokalsamfunn eller DRCs bredere samfunn i forbindelse med prosjektet generere demonstrasjoner, sivil uro og andre handlinger som kan forstyrre prosjektkonstruksjon og drift. Selv om denne risikoen for avbrudd i virksomheten er konsentrert i DRC, strekker den seg også til demonstrasjoner i forsyningskjeden (f.eks. I europeiske byer som importerer hydrogen).
For det tredje kan manglende håndtering av egenkapital- og etiske spørsmål heve omdømme-risiko for investorer, spesielt i lys av stigende interesse innen miljø, sosial og styring (ESG) opptreden. Dette vil være spesielt viktig for de investorene som tiltrekkes av prosjektet grønne energiattributter, inkludert mange investeringsfond og forretningsbanker, samt leverandører av klimafinansiering.
Å ta tak i disse egenkapital- og etiske spørsmålene krever en flerstrenget tilnærming. Viktigst:
Prosjektet må administrere miljømessige og sosiale påvirkninger, inkludert å sikre at lokale berørte befolkninger blir behandlet tilstrekkelig og rettferdig. Denne behandlingen av lokale befolkninger er et område med særlig bekymring gitt begge tidligere svikt i denne forbindelse i forbindelse med byggingen av Ingas to eksisterende mindre demninger og DRC pågående styringsspørsmål.
En fordel med hydrogenkonfigurasjonen er at den begrenser behovet for overføringslinjer ofte kilden til mangfoldig biologisk mangfold og andre problemer, men andre betydelige potensielle miljøpåvirkninger vil forbli.
Generelt vil meningsfulle konsultasjoner med og deltakelse fra lokalsamfunn under prosjektet være nøkkelen, samt engasjement fra et bredt tverrsnitt av DRCs sivilsamfunnsorganisasjoner og befolkning. Trusler av myndighetene til samfunnsledere og andre interessenter må unngås.
EN meningsfull del av Ingas kraftuttak bør være dedikert til å øke DRCs dystre strømtilgang og styrke lokale virksomheter. Hvis, i motsetning, nesten all elektrisitet fra Inga ble allokert til å produsere hydrogeneksport, ville det komme kritikk fra a bare overgang perspektiv på at kontinentets fornybare energi ble brukt til å drive Europa og andre fremfor å elektrifisere Afrika. Heldigvis kan Inga produsere nok strøm til å drive både hydrogenproduksjon og lokalorientert produktiv bruk.
Videre, selv om prosjektet kan katalysere betydelig sysselsetting i DRC (spesielt under bygging), vil det sannsynligvis ikke være nok til å tilfredsstille bekymringer om rettferdig fordeling av fordelene. Inga er en nasjonal skatt, og dens utvikling bør også være til fordel for alle.
Av den grunn bør en andel av prosjektets inntekter finansiere programmer som fordeler DRCs befolkning generelt, ikke bare en liten elite. For dette formål bør det bredere Grand Inga-rammeverket omfatte mekanismer for å kanalisere disse inntektene til fattigdomsbekjempelse og bredbaserte utviklingsprogrammer over hele landet. I tillegg må både milliardene i innledende investeringer og de påfølgende prosjektinntektene isoleres fra korrupsjon. Problemene som plager DRC kobolt og andre næringer må unngås.
For å gjennomføre disse tiltakene, må prosjektutviklerne og DRC-regjeringen involvere en rekke partnere. Denne gruppen inkluderer multilaterale utviklingsbanker (som Verdensbanken og Den afrikanske utviklingsbanken), lokalt og internasjonalt sivilsamfunn og det internasjonale samfunnet generelt (inkludert DRCs bilaterale utviklingspartnere fra EU og USA).
Evnen til prosjektutviklerne til å skaffe den nødvendige finansieringen, og til å konstruere og drifte anleggene, vil delvis avhenge av deres suksess når det gjelder spørsmål om egenkapital og etikk. Fortescue-kunngjøringen bringer drømmen om Grand Inga nærmere virkeligheten, men den gjør også designelementer for å adressere disse ikke-økonomiske hensynene mer presserende.
Philippe Benoit har over 20 års erfaring fra internasjonal finans, inkludert tidligere som investeringsbank og i Verdensbanken (hvor han jobbet på Inga). Han er for tiden administrerende direktør – Energi og bærekraft ved Global Infrastructure Advisory Services 2050.
© Inter Press Service (2021) – Med enerettOpprinnelig kilde: Inter Press Service
