admin 
NEW YORK, 01 juni (IPS) – Verdens ledere må handle for barn og unge som sliter med å overleve og trives. For noen uker siden reiste jeg med FNs høykommissær for flyktninger Filippo Grandi til flyktningsstedet Modale i Nord-Ubangi provinsen Den demokratiske republikken Kongo (DRC). Det vi var vitne til var en dyp humanitær krise som har etterlatt 4,7 millioner barn og unge i behov av presserende, livreddende, livsforandrende pedagogisk støtte.
Her på frontlinjene for vold, tvunget fordrivelse, klimaendringsinduserte katastrofer og COVID-19 risikerer en hel generasjon barn å bli etterlatt så langt bak at de aldri vil ta igjen.
På flukt fra kaoset og utryggheten knyttet til fjorårets presidentvalg i den nærliggende sentralafrikanske republikk (CAR), har de flyktet til fots gjennom tette skoger og gjemmer seg for voldelige militser. De har krysset rasende elver. De har mistet sine kjære. Disse barna bor nå langt hjemmefra, uten nok mat å spise, mange på grensen til å miste sitt siste håp.
I CAR fungerer ikke en av fire skoler på grunn av slåssing, og halvparten av landets barn er ute av skolen. 70% av CAR-flyktningbarna har aldri gått på skole i hele sitt liv.
De er de tapte jentene og tapte guttene i Afrika.
Og disse CAR-flyktningbarna er ikke bare tapt i DRC. BIL-flyktninger flommer over grensen til Den sentralafrikanske republikk til Kamerun, Tsjad, DRC og andre nasjoner. Andre steder i Afrika, skolene blir målrettet mot angrep og studenter, deres lærere og deres lokalsamfunn lever i konstant frykt.
Uten utdannelse – og ingen livslinje – har denne tapte generasjonen av unge få muligheter. Utenfor skolen jenter har høyere risiko for seksuell utnyttelse, vold og tidlig graviditet. Gutter kan bli tvunget til å bli med i væpnede grupper, Boko Haram eller henvende seg til kidnapping slik som skjer i Nigeria. Familier som er redde for datterenes liv, kan tvinge dem til å gifte seg med barn som et middel til å beskytte dem.
Vi har både en juridisk og en moralsk forpliktelse til å beskytte hvert barns rettigheter mot slike brudd. Vi, som et globalt samfunn, kan ikke lenger blinde øye for hva som skjer i land som Den sentralafrikanske republikk og andre kriserammede land i Afrika.
Så, hva kan gjøres?
I 30 år har jeg jobbet i og rundt De forente nasjoner, hvis charter lovet alle generasjoner å respektere menneskerettighetene, og å bygge en mer fredelig, mer velstående verden. Hver regjering er en del av dette multilaterale organet, og enhver verdensleder har dermed forpliktet seg til å leve etter sine prinsipper og verdier.
Vi har gjort fremgang, men det har vært ujevnt. Syklusen av fattigdom, vold og tvunget fordrivelse – alt forverret av pandemien – ser ut som uendelig.
Vi må ta modige tiltak og modige skritt for å nå Bærekraftige utviklingsmål. Gjennom SDG4 har regjeringer over hele verden blitt enige om å sikre rettferdig, inkluderende kvalitetsutdanning for hver jente og gutt innen 2030. Uten en inkluderende og fortsatt kvalitetsutdanning vil alle de andre bærekraftsmålene være umulige å oppnå. Utdanning er selve grunnlaget for å redusere fattigdom, oppnå likestilling og skape en mer rettferdig og fredelig verden.
FNs globale fond for utdanning i nødsituasjoner, Utdannelse kan ikke vente, har nå oppnådd en bevist resultatrekord, og når barn og unge på de mørkeste stedene og de farligste stedene på jorden. Dette er land der væpnet konflikt, klimaendringer og tvangsflytting er dypt sammenflettet.
Ved å koble prikkene er det klart at den eneste måten å oppnå alle de globale målene – og å nå Paris klimaavtale mål og andre globale avtaler ¬– er å begynne med utdanning. Utdanning er både grunnleggende og transformerende.
Det er en skremmende oppgave. COVID-19 har nå presset rundt 128 millioner kriserammede jenter og gutter over hele verden ut av en utdannelse. Det er mer enn den totale befolkningen i Storbritannia og Canada til sammen.
Å gi disse barna og ungdommene en utdannelse er ikke bare en juridisk og moralsk forpliktelse. Det er en spillveksler og et vippepunkt. Det er en investering i mer spenstige økonomier. Det er en investering i global fred. Det er en investering i lokal innsats for å bygge sterke nasjoner. Det er en investering i vår felles menneskelighet og vår felles fremtid. Etter hvert vil det koste oss mer å ikke investere i dem.
På vårt besøk til Modale møtte jeg hundrevis av unge jenter og gutter hvis eneste håp i denne verden er å kunne gå på skolen, lære, utvikle seg og bli økonomisk selvhjulpne. Skole for dem betyr et sted som er trygt for angrep – spesielt hvis regjeringer øker innsatsen mot det globale Safe Schools Declaration. For denne tapte generasjonen av Afrika betyr skolen en sjanse til å lære å lese og skrive. Det er en sjanse for jenter og gutter å bli leger, advokater, lærere, sykepleiere og politiske ledere. Det er en sjanse for dem å ikke bare bygge bedre tilbake, men også å bygge fremover sammen. For disse barna er utdannelse deres håp om en bedre fremtid.
Jeg oppfordrer verdensledere, givere i offentlig og privat sektor og andre viktige interessenter til å rette blikket mot alvorlige brudd på barn og ungdom som skjer hver dag i hele Afrika. Vi har ikke råd til å legge igjen en eneste av disse ungdommene.
Det er behov for presserende finansiering fra givere på titalls millioner dollar hver, og det er nødvendig nå. For hvis vi ikke kan gjøre det nå, når kan vi gjøre det? Og hvis vi lar utdannelsen vente, hvilken pris vil de og vi alle betale?
Sammen kan vi ta grep nå. Deres utdannelse og vår menneskelighet kan ikke vente. Vi må handle, som Martin Luther King Jr en gang sa, med “den voldsomme hasten av nå.”
Følg @IPSNewsUNBureau
Følg IPS New FN Bureau på Instagram
© Inter Press Service (2021) – Med enerettOpprinnelig kilde: Inter Press Service
