admin 
LONDON, 1. juni (IPS) – Dette året blir beskrevet som sentralt for klimaendringene. Det er ikke bare fordi vi når et punkt uten retur når det gjelder økningen i global temperatur, det er fordi den 26. FNs klimakonferanse av partene – kjent som COP26 – skal finne sted i november i Glasgow.
COP26 blir ansett som den siste sjansen for regjeringer til å bekjempe den globale klimakatastrofen. I kjølvannet av pandemien vil toppmøtet gi verdensledere muligheten til å forestille seg hvordan landene deres kan sprette tilbake med grønnere, bærekraftige økonomier.
Det blir også første gang at undertegnere av Paris-avtalen alle sammen samles. Vedtatt av nesten 200 nasjoner i 2015, binder det dem lovlig til å holde den globale temperaturstigningen til under 2C.
Helt riktig, frem mot COP26, er fokus på å spore fremdriften som signatærene har gjort for å nå disse målene, da det ikke kan benektes at unnlatelse av å redusere utslipp vil føre til katastrofale klimapåvirkninger.
Men på denne verdensmiljødagen 5. juni må det fremheves at for millioner av mennesker er klimaendringer ikke noen trussel i en fjern fremtid, men en realitet de står overfor akkurat nå.
Det er viktig at Paris-avtalen, mens den ble innvarslet som et øyeblikk av enhet i å tilby en global spillplan for å takle en av de største utfordringene i vår tid, vilkårene for å håndtere klimaendringer, ikke i det hele tatt.
Det er sårbare samfunn i verdens fattigste land som har gjort minst for å bidra til klimatilfellet som er de som lever med dens alvorlige effekter. Ta Mosambik, hvis CO2-utslipp i 2017 var 7,7 millioner tonn. Men det samme året slapp Storbritannia ut 379 millioner tonn CO2 – 50 ganger så mye. 1
Likevel i Mosambikks hovedstad Maputo gikk nesten tom for vann etter tre år med tørke. Og et år senere opplevde landet enestående, utbredt og ødeleggende flom.
Tilgang til rent vann er en av de grunnleggende måtene klimakrisen påvirker samfunnene på. 2,2 milliarder mennesker har ikke en pålitelig og sikker vannforsyning, og klimaendringene gjør det vanskeligere for dem å få rent vann.
Ekstreme værhendelser forårsaket av klimaendringer, som langvarig tørke, tørke opp vannkilder, mens økende havnivå og flom forurenser dårlig beskyttet vannforsyning. Flere mennesker – ofte kvinner og jenter – må reise lenger for vann.
Susmita Mandal Jana, 22, er husmor og bor i Madhab Nagar-området i Sundarbans, Vest-Bengal. En rundtur for å samle vann tar henne en time, og hun krysser en vaklende bro over en kanal omtrent to til tre ganger om dagen – mens hun bærer tunge vannbeholdere.
Hyppig fenomen i området er høyvann, som kan være en konsekvens av stigende havnivå. Når de oppstår, fosser kanalen ut med vann, noe som gjør turen over broen enda farligere. Susmita sier: “Vannkvaliteten er heller ikke god. Dette vannet som jeg samler inn nå er salt. ”
Til tross for FNs klimaprosess, brukes for tiden bare 5% av de totale globale klimapengene til å hjelpe land med å tilpasse seg det skiftende klimaet 2, og at pengene ikke en gang kommer gjennom samfunn som er mest sårbare for klimaendringer.
Men ettersom det er samfunn i frontlinjen for klimaendringer, som best vet hvordan de skal reagere på effektene, er det behov for mer investering i tilpasning.
Det er praktiske løsninger som blir testet for å løse dette. Initiativer, som den nylig lanserte Resilient Water Accelerator. Ledet av HRH The Prince of Wales ‘Sustainable Markets Initiative, vil akseleratoren sikte på å beskytte 50 millioner mennesker mot klima- og helsetrusler med rent vann, ved å sikre at mer økonomi raskt spores mot å gi samfunn viktige vanntjenester.
Andre organisasjoner er dypt involvert i dette arbeidsområdet, for eksempel FNs utviklingsprogram som jobber med regjeringen i Bangladesh og Storbritannias Foreign Commonwealth and Development Office for å lage et katastrofehåndteringsprogram og den nederlandske regjeringens program Water as Leverage for Resilient Cities in Asia.
Men med mindre enn 1% av den totale globale klimainvesteringen som går til grunnleggende vanninfrastruktur og -tjenester, må mer gjøres. COP26 er øyeblikket for å endre dette, for å hjelpe mennesker som Susmita med å takle virkningene av klimaendringene.
Som vertskap for COP26 må den britiske regjeringen gå foran for å presse på for andre land å sette seg mer ambisiøse klimafinansieringsmål. WaterAid ber regjeringen sørge for at minst en tredjedel av sin engasjerte internasjonale klimafinansiering går til lokalt ledede tilpasningsprosjekter. Ved å love dette vil liv bli reddet.
1https://washmatters.wateraid.org/blog/who-is-picking-up-the-bill-for-climate-crisis-inertia
2https://washmatters.wateraid.org/publications/just-add-water-climate-finance
Følg @IPSNewsUNBureau
Følg IPS New FN Bureau på Instagram
© Inter Press Service (2021) – Med enerettOpprinnelig kilde: Inter Press Service
