Disse tre tiltakene må gjøres for å stabilisere planeten, ASAP- Technology News, Firstpost

Samtalen16. august 2021 14:45:51 IST

“Ingen steder er trygt. ” Som det mellomstatlige panelet for klimaendringer (IPCC) advarte i en fersk rapport at klimaendringene og konsekvensene er kommet for å bli, er det fortsatt en mulighet til å dempe noen av farene og komme tilbake til et sted med relativ sikkerhet for menneskeheten?

Utfordringen med å overleve de neste 50 årene blir nå sett på som en eksistensiell krise på planeten; vi må jobbe raskt, bare for å sikre en kortsiktig fremtid for menneskelig sivilisasjon. Globale værmønstre forstyrres voldsomt: Hellas brenner; Sør -England flommer; Texas har hatt sitt kaldeste vær noensinne, mens California og Australia lider under apokalyptiske skogbranner. Alle disse voldelige, rekordstore hendelsene er et direkte resultat av rask oppvarming i Arktis – forekommer raskere enn i resten av verden. Et varmt Arktis utløser nye hav- og luftstrømmer som endrer været for alle.

Den eneste måten å reversere noen av disse katastrofale mønstrene, og å gjenvinne en slags stabilitet i klima- og værsystemer, er “klimareparasjon” – en strategi vi kaller “Redusere, fjerne, reparere” – som krever at vi gjør veldig raske fremskritt til netto null globale utslipp; at det er massiv, aktiv fjerning av klimagasser fra atmosfæren; og i første omgang at vi fryser opp jordens poler og isbreer for å korrigere de ville værmønstrene, bremse issmeltingen, stabilisere havnivået og bryt tilbakemeldingsløkkene som akselererer den globale oppvarmingen ubarmhjertig. Det er ingen enten/eller alternativer.

Redusere utslipp

Omtrent 70 prosent av verdensøkonomiene har netto nullutslippsforpliktelser over varierende tidsperioder, men dette har kommet for sent for å gjenopprette klimastabiliteten.

IPCC har bedt om fremskyndet fremgang på denne banen, men uansett hva som skjer, nåværende utslippshastigheter for atmosfæriske klimagasser innebære global oppvarming på 1,5 ℃ innen 2030 og godt 2 ℃ over førindustrielt nivå innen slutten av århundret- et ødeleggende resultat. Spesielt anses smeltende is og tining av permafrost som uunngåelig, selv om det oppnås raske og dype CO₂-utslipp, og havnivåstigningen vil fortsette i århundrer som et resultat. I alle områder av verden vil klimahendelser bli mer alvorlige og hyppigere, enten det er flom, oppvarming, kyst erosjon eller branner.

Det er definitivt viktige trinn som fortsatt kan redusere omfanget av denne ødeleggelsen, inkludert raskere og dypere utslippsreduksjoner. Dette er imidlertid ikke nok alene for å avverge det verste. Sammen er det reelle bevis på at massiv fjerning av klimagasser fra atmosfæren og løsninger som reparasjon av jordens poler og isbreer kan hjelpe menneskeheten til å finne en overlevende vei ut av denne krisen.

Fjerning av klimagasser

Å ta CO₂ og tilsvarende klimagasser ut av atmosfæren, med sikte på å komme tilbake til 350ppm (deler per million) innen 2100, innebærer å lage nye CO₂ “vasker”-langtidsbutikker som CO₂ ikke kan slippe unna. Vasker opererer i mange skalaer, med skogplanting, restaurering av mangrover, våtmark og bevaring av torv som er helt avgjørende.

Veldig store prosjekter, som f.eks restaureringen av Loess -platået i Kina demonstrere skalerbar CO₂-fjerning, med flere fordeler med matproduksjon, forbedring av biologisk mangfold og værstabilisering.

Restaurering av habitater kan også gi økonomisk mening. På Filippinene, mangrove er fokus for en nytte-nytte-analyse. Mangrove fanger fire ganger mer karbon enn det samme regnskogsområdet, gir mange økosystemtjenester og beskytter mot flom, gir sosioøkonomiske fordeler og reduserer kostnadene ved å håndtere ekstreme værforhold betydelig.

Store nye karbonvasker må opprettes hvor det er trygt mulig, inkludert i havene. Intervensjoner som etterligner naturlige prosesser, kjent for å fungere trygt “i naturen”, er et gjennomførbart utgangspunkt. Reklame for havbeiter for å gjenopprette havmangfold og fiske- og hvalbestander til nivåene sist sett for 300 år siden er en slik mulighet – å tilby nye bærekraftige matkilder for mennesker, samt bidra til klimaøkosystemtjenester og karbonvasker.

I naturen, sprinkling av jernrikt støv slag fra ørkener eller vulkanutbrudd, på overflaten av dype hav, som genererer – i løpet av måneder – rike havbeiter, myldrende fiskebestander og en rekke marine dyreliv. Studier av regenerering av havtare viser hele spekteret av virkninger i virkeligheten, fra økte proteinkilder til konsum, til restaurering av førindustrielle nivåer av biologisk mangfold og produktivitet i havet, og omfattende karbonbinding.

Utvidelse av omfanget og antallet havbeiter kan oppnås ved systematisk å spre jernrikt støv på målområder i hav rundt om i verden. Tilnærmingen er intuitivt skalerbar, og kan kanskje sekvestere 30 milliarder tonn CO₂ i året hvis tre prosent eller så av verdens dype hav skulle behandles årlig.

Denne karbonvasken i stor skala er avgjørende for at atmosfæren skal gå tilbake til førindustrielt CO₂-nivå. En milliard tonn per år med binding er minimumsterskelen koordinert av Center for Climate Repair i Cambridge gitt intensiteten av klimakrisen. Selv om omfanget av inngrep noen ganger kalles “geoengineering”, er tilnærmingen nærmere skogplanting eller restaurering av mangrover. Målet er å fjerne CO₂ fra atmosfæren ved hjelp av naturlige midler, for å bringe oss tilbake til førindustrielt nivå innen en enkelt generasjon.

Reparasjon av planeten

Den umiddelbare utfordringen er å stabilisere planeten og oppnå en håndterlig likevekt som gir en siste sjanse til å gå over til fornybar energi og mot en sirkulær global økonomi, med nye normer innen by-, land- og havforvaltning. “Reparasjon” søker systematisk å trekke jorden tilbake fra klimaet vipper (som per definisjon ikke kan skje uten direkte innsats), og gir et støttende rammeverk der “redusere” og “gjenopprette” kan skje. Politisk og samfunnsvilje er nødvendig.

Den mest presserende innsatsen er å fryse Arktis på nytt, avbryte en dyster spiral av akselerert istap, havnivåstigning – og akselerasjonen av klimaendringer og voldelige globale værendringer som de forårsaker. Arktiske temperaturer har steget mye raskere (og stadig mer) enn globale gjennomsnittstemperaturer, sammenlignet med førindustrielle nivåer. Figur 1 viser dette tydelig fra 1850 til i dag.

Smeltende arktisk is er en kraftig tilbakemeldingskraft i klimaendringene. Hvit is reflekterer solens energi vekk fra jorden før den kan varme overflaten. Dette er kjent som albedo -effekten. Når isen smelter, absorberer mørkeblått sjøvann økende mengder av Solens energi, oppvarmingen øker, og stadig større isområder forsvinner hver sommer, noe som øker akselerasjonen. Arktiske temperaturer styrer vind, havstrømmer og værsystemer over hele verden.

Et vippepunkt passerer: tapet av havis blir permanent og akselererer; Grønlandsisen vil følge og vil etter hvert heve det globale havnivået med over syv meter. Totalt tap kan ta århundrer, men tiår for tiår vil det være ubarmhjertige trinnvise konsekvenser. Ved midten av århundret vil smeltingen være irreversibel, og havnivåstigning alene vil forlate lavtliggende land som Vietnam i desperate omstendigheter, med reduksjoner i global risproduksjon en visshet, mange millioner klimaflyktninger og ingen åpenbar vei fremover for slike nasjoner.

Den raske arktiske temperaturøkningen matches av det raske og akselererende tapet i minimum (sommer) havisvolum (figur 2), noe som ytterligere akselererer temperaturstigningen i en spiral av forsterkende tilbakekoblingssløyfer.

Det er viktig å svinge verden tilbake fra dette issmeltingspunktet og reparere Arktis så raskt som mulig. Marine skylysning der flytende solcelledrevne pumper sprayer salt oppover for å lyse opp skyer og skaper en reflekterende barriere mellom solen og havet, er kjent for å avkjøle havoverflater og er en lovende måte å fremme arktisk sommerkjøling. Det etterligner naturen, og kan skaleres opp eller ned på en fleksibel måte.
Studier av marin skylysning, dens klimapåvirkning og samspill med menneskelige systemer, er i gang.

Som med markedsføring av havbeiter, må slike løsninger kritisk analyseres, men det er ikke lenger tvil om deres avgjørende betydning.

Det vi gjør de neste fem årene avgjør levedyktigheten til menneskehetens fremtid. Selv om vi begrenser våre ambisjoner om å “overleve”, ved å sette en tidsramme på 50 år eller så, er utfordringene skremmende. Menneskeheten fortjener bedre. Vi vet hva vi skal gjøre for å kunne forestille oss tusenvis av år med menneskelig sivilisasjon fremover, så vel som bak oss.

David King, Grunnlegger og leder, Center for Climate Repair ved Cambridge, University of Cambridge og Jane Lichtenstein, Associate, Center for Climate Repair ved Cambridge, University of Cambridge

Denne artikkelen er publisert på nytt fra Samtalen under en Creative Commons -lisens. Les original artikkel.