Drapene i Gaza og to jødiske filosofer håper på en bedre verden – globale problemer
admin
8 min read
STOCKHOLM / ROME, 31. mai (IPS) – Hos individer er galskap sjelden; men i grupper, partier, nasjoner og epoker er det regelen.
Friedrich Nietzsche Jeg hører om tap og tall, men kan ikke oppfatte ansiktene, menneskene bak dem. For en uke siden endte elleve dager med kaos etter at minst 243 mennesker, inkludert mer enn 100 kvinner og barn, ble drept på Gazastripen og 12 personer, inkludert to barn, i Israel. Et åpent, alvorlig infisert sår som fortsetter å blø og forårsaker uendelig menneskelig lidelse.
Spørsmålet om Palestina og Israel genererer sterke følelser og ofte aggressivitet, noe som gjør det vanskelig å nyansere meninger og årsaker, et forsøk som kan sammenlignes med å gå ut på et minefelt. Årsakene til katastrofen anses ganske riktig å være et spørsmål om politikk, religion og etnisitet, selv om dimensjonen av personlig lidelse lett blir glemt.
Jødedom (Yahadut) er en religion, mens “jøder” ikke er et rase. Alle jøder holder seg ikke til jødedommen, selv om de fleste jødene identifiserer seg selv som en etnisk gruppe, andre anser dem alle for å være både en “rase” og tilhengere av jødedommen. I verdenspolitikken blir Israel generelt karakterisert som en ”demokratisk jødisk stat”, en forestilling som har blitt kritisert som en anomali. Generelt sett burde en demokratisk nasjon følge et prinsipp som betyr at hver borger blir ansett for å være lik, og det er vanskelig å forene en slik oppfatning med konstruksjoner som “kristne nasjoner” eller “islamske republikker”. Likevel, så sent som i 2014, fremmet Israels kabinett et lovforslag som skulle definere Israel som “det jødiske folks nasjonalstat”, og erklærte at jødisk lov ville være en “kilde til inspirasjon” for parlamentet.
Eksistensen av Israel som en “jødisk stat” er under hundre år gammel. I 1917, den såkalte Balfour-erklæringen ble kunngjort av den britiske regjeringen og uttalte sin støtte til etableringen av et “nasjonalt hjem for det jødiske folk” i Palestina. Hvorfor skulle britene i 1917 bry seg om jødenes skjebne? Svaret er at det britiske imperiet var i krig med det osmanske riket og trengte støtte fra jøder og arabere som var underlagt tyrkiske herskere, alliert med Storbritannias fiender – Tyskland og Østerrike-Ungarn.
I 1920 møttes ledende menn fra de seirende maktene i den italienske badebyen San Remo for å dele det beseirede osmanske riket. Det ble bestemt at Storbritannia skulle motta et regjeringsmandat for Mesopotamia (Irak) og Palestina. En forutsetning for den britiske midlertidige regjeringen over Palestina var at de skulle forberede etableringen av et “jødisk hjemland”. Etter gruene under 2. verdenskrig, da seks millioner jøder bevisst og systematisk hadde blitt utryddet i et nazidominert Europa, godkjente De forente nasjoner i 1947 det såkalte Oppløsning 181, som anbefalte en deling av det tidligere britiske mandatet i Palestina til “en jødisk stat, en arabisk stat og et spesielt internasjonalt regime for byen Jerusalem.”
På den tiden bodde 1181 000 muslimer, 630 000 jøder og 143 000 kristne i Palestina. De fleste muslimer motarbeidet en “etnisk” deling av hjemlandet. I følge FN-planen ville flertallet av landet (56 prosent) gå til en “jødisk stat”, på det tidspunktet eide jødene lovlig bare syv prosent av området som skulle være utpekt til dem, mens territoriene foreslo å ende opp innenfor en “arabisk stat” inneholdt mye land som ble ansett som uegnet for jordbruk. Da det britiske mandatet utløp 14. mai 1948, erklærte Jewish People’s Council, som hadde akseptert FN-partisjonen, “etableringen av en jødisk stat i Eretz-Israel, som kjent som staten Israel.” Dagen etter brøt det ut krig mellom Israel og omkringliggende arabiske stater, som ikke hadde akseptert delingen av Palestina. Siden de mistenkte at de arabiske statene ikke hadde til hensikt å støtte opprettelsen av en uavhengig palestinsk stat, var det imidlertid få palestinske arabere som ble med i Arab Liberation Army.
Krigen endte i 1949 med en våpenhvile som betydde at Gazastripen og Vestbanken (gjelder også Øst-Jerusalem) ble okkupert av henholdsvis Egypt og Transjordan. Dette Den første arabisk-israelske krigen ble etterfulgt av en annen i 1956, og i 1967 den såkalte Seks dagers krig ble ført fra 5. juni til 10. juni mellom Israel og Jordan, Syria og Egypt. Den israelske hæren erobret Vestbredden fra Jordan, Golanhøydene fra Syria, og Gazastripen og Sinai-halvøya fra Egypt. De Seks dagers krig ble i 1973 etterfulgt av Oktoberkrigen, men Israel klarte å holde på sine okkuperte territorier.
Dels som et resultat av disse krigene, forlot mer enn 850 000 jøder muslimske dominerte nasjoner og kom inn i Israel, ofte på grunn av forfølgelse, antisemittisme og direkte utvisning. Imidlertid ble palestinere som flyktet eller ble kastet ut fra Israel, ofte ikke ønsket velkommen i andre nasjoner. Fra og med 2020 var mer enn 5,6 millioner palestinere fortsatt registrert hos FNs hjelpe- og verksbyrå for flyktninger i Palestina i Midtøsten (UNRWA) som flyktninger, hvorav mer enn 1,5 millioner fortsetter å leve i UNRWA-ledede leirer.
Den 7. juni 2021 har israelsk okkupert Vestbredden i 53 år. En 8 meter høy mur skiller nå Israel fra sitt erobrede territorium, som er delt inn i 167 palestinske “øyer”, delvis Palestinas nasjonale myndighet sivilt styre, mens 230 israelske “bosetninger” er etablert inne i området. Israel opprettholder fullstendig “sikkerhetskontroll” for over 60 prosent av Vestbanken territorium.
Etter Seks dagers krig, den FNs sikkerhetsråd adoptert Oppløsning 242, som etablerte det kategoriske forbudet i henhold til internasjonal lov om å erverve territorium med makt. De Oslo-avtalen, som i 1993 ble undertegnet av Israel og Palestine Liberation Organization (PLO), slo fast at en forhandlingsprosess ville sikte mot å oppnå en fredsavtale basert på FNs resolusjon 242 og “det palestinske folks rett til selvbestemmelse.” Imidlertid ser disse målene ut til å være tapt i en svak fremtid, mens Israel fortsetter å støtte “jødiske bosetninger” på Vestbredden, og behandle deres innbyggere under israelsk lov.
I 1982, som et resultat av 1979 Fredsavtalen mellom Egypt og Israel, Trakk Israel seg fra Sinai-halvøya og i 2005 ble jødiske bosetninger på Gazastripen demontert og israelske tropper forlot området. Likevel beholdt Israel sin kontroll over luftrommet, territorialfarvann, grenseoverganger, valuta og handel. Etter lokalvalget i juni 2007, Hamas tok kontroll over Gaza og etter rakettangrep mot Israel ble Gazastripen av Israel erklært som “fiendens territorium”. Israelske gjengjeldelsesangrep har hittil drept cirka 3.450 palestinere i Gaza, mens israelske årsakssammenheng er anslått til 200, hvorav 33 har dødd under rakettangrep.
Cirka 2 millioner mennesker bor i Gazastripen. Med unnskyldningen om at terrorister bruker Gaza som base, har området blitt blokkert av både Israel og Egypt. Det er ikke bare smuglingen av våpen som er berørt av denne blokaden – import av vitale byggematerialer, medisiner og mat hindres også. Langs den israelske grensen skilles Gaza av en seks meter høy mur, supplert med en underjordisk barriere flere meter i dybden og utstyrt med sensorer som kan oppdage tunnelkonstruksjon. En seks meter høy mur er også konstruert langs grensen mellom Gaza og Egypt, samt en underjordisk stålbarriere som strekker seg 18 meter ned i bakken.
Å bli vant til det meningsløse drapet og ødeleggelsen i Gaza synes verdensoppfatningen å ha blitt følelsesløs for lidelsene. Mennesker har blitt omgjort til abstraksjoner, politisk bestemte tall. Dette er helt imot læren fra to jødiske filosofer, Martin Buber og Emmanuel Levinas, som like mange jøder hadde vært redde av utryddelsene under andre verdenskrig.
Selv om Martin Buber (1878-1965) var en dypt religiøs jøde, var han imot opprettelsen av en “jødisk stat”. Han ønsket at Palestina skulle være et eksemplarisk samfunn uten jødisk dominans over arabere, og håpet og tro at de to gruppene en dag ville leve i fred i en delt nasjon. Ifølge Buber lever noen personer på grunnlag av deres essens, prøver å tilpasse seg sin indre følelse av å være, mens andre lever i henhold til bilder, fast bestemt på å tilpasse seg andres meninger og dermed gjøre menneskelig eksistens til en abstraksjon. Autentisitet avhenger av hvordan vi forholder oss til andre, eller evnen til å møte og snakke uformelt og ubetinget. Å leve er å bli lyttet til og bli sett, samt å lytte, se og føle.
Bubers viktigste bok ble kalt Jeg og deg og Emmanuel Levinas (1905-1995) utviklet Bubers tanker videre. Levinas lærte at vi “må ønske den andre velkommen”, anerkjenne andre personer som “medmennesker”. Ansiktet til ansiktet med “den andre” er det første øyeblikket som alle språk og kommunikasjon kommer fra. Ansiktet til den andre krever at vi bryr oss om henne / ham fordi det etablerer det grunnleggende Jeg-du forhold. Anerkjennelse og omsorg for den andre er grunnlaget for motstand mot nådeløs uhøflighet av folkemord, som oppstår fra en reduksjon av mennesker til varestatus. Å se inn i ansiktet til den andre er å høre påbudet om ikke å drepe.
Dette høres kanskje banalt ut, men det ble skrevet av personer som visste hva lidelse var. Slike stemmer må lyttes til, og det er nå på tide at det internasjonale samfunn forenes for å endre all denne fiendskapen, lidelsen og blodsutgytelsen. Menneskerettigheter må sikres og respekteres, FNs resolusjoner må følges, ellers vil elendigheten være uendelig. Dette er langt fra utopisk tenkning, det er en nødvendighet.
Buber, Martin (2000) Jeg og deg. New York: Scribner. Levinas, Emmanuel (1989) Levinas-leseren. Hoboken, NJ: Blackwell.
Jan Lundius har doktorgrad. på Religionshistorie fra Lunds universitet og har fungert som utviklingsekspert, forsker og rådgiver ved SIDA, UNESCO, FAO og andre internasjonale organisasjoner.
© Inter Press Service (2021) – Med enerettOpprinnelig kilde: Inter Press Service
