admin 
Over hele verden står land overfor befolkning stagnasjon og en fruktbarhetsbust, en svimlende omvendelse uten sidestykke i historien som gjør førsteårsdagsselskaper til et sjeldnere syn enn begravelser, og tomme hjem til vanlig øye.
Fødestuer stenger allerede i Italia. Spøkelsesbyer dukker opp i det nordøstlige Kina. Universiteter i Sør-Korea finner ikke nok studenter, og i Tyskland har hundretusener av eiendommer blitt jevnet med landet omgjort til parker.
I likhet med et skred ser de demografiske kreftene – som presser mot flere dødsfall enn fødsler – ut til å utvide seg og akselerere. Selv om noen land fortsetter å se befolkningen vokse, spesielt i Afrika, faller fruktbarheten nesten overalt ellers. Demografer spår nå at det globale i siste halvdel av århundret eller muligens tidligere befolkning vil komme til en vedvarende nedgang for første gang.
En planet med færre mennesker kan lette presset på ressursene, bremse den ødeleggende effekten av klimaendringene og redusere husholdningsbyrden for kvinner. Men folketellingens kunngjøringer denne måneden fra Kina og USA, som viste de tregeste prisene på befolkning vekst i flere tiår for begge land, peker også på vanskelige justeringer.
LES OGSÅ: Kinas langsomme befolkningsvekst vil bli verdens problem
Belastningen med lengre liv og lav fruktbarhet, som fører til færre arbeidstakere og flere pensjonister, truer med å opprettholde hvordan samfunn er organisert – rundt forestillingen om at et overskudd av unge mennesker vil drive økonomier og bidra til å betale for de gamle. Det kan også kreve en rekonseptualisering av familie og nasjon. Tenk deg hele regioner der alle er 70 år eller eldre. Tenk deg at regjeringer legger ut enorme bonuser for innvandrere og mødre med mange barn. Tenk deg en konsertøkonomi fylt med besteforeldre og Super Bowl-annonser som fremmer forplantning.
“Et paradigmeskifte er nødvendig,” sa Frank Swiaczny, en tysk demograf som var sjef for befolkningstrender og analyser for FN frem til i fjor. “Land må lære å leve med og tilpasse seg forfall.”
Forgreningene og svarene har allerede begynt å dukke opp, spesielt i Øst-Asia og Europa. Fra Ungarn til Kina, fra Sverige til Japan, sliter regjeringer for å balansere kravene til en hevende eldre kohorte med behovene til unge mennesker hvis mest intime beslutninger om fødsel blir formet av faktorer som både positive (flere arbeidsmuligheter for kvinner) og negative (vedvarende kjønnsulikhet og høye levekostnader).
LES OGSÅ: Covid-19-innvirkning: USAs befolkningsvekst minste på minst 120 år
Det 20. århundre ga en helt annen utfordring. Den globale befolkningen så sin største økning i kjent historie, fra 1,6 milliarder i 1900 til 6 milliarder i 2000, ettersom levetiden forlenget og barnedødeligheten avtok. I noen land – som representerer omtrent en tredjedel av verdens mennesker – er denne vekstdynamikken fortsatt i spill. Ved slutten av århundret kunne Nigeria overgå Kina i befolkning; over Afrika sør for Sahara, har familier fortsatt fire eller fem barn.
Men nesten overalt ellers slutter tiden med høy fruktbarhet. Etter hvert som kvinner har fått mer tilgang til utdanning og prevensjon, og når bekymringene knyttet til å få barn fortsetter å øke, forsinker flere foreldre graviditeten og færre babyer blir født. Selv i land som lenge er forbundet med rask vekst, som India og Mexico, faller fødselsratene mot, eller er allerede under, erstatningsgraden på 2,1 barn per familie.
Endringen kan ta flere tiår, men når den begynner, går nedgangen (akkurat som vekst) eksponentielt. Med færre fødsler vokser færre jenter opp til å få barn, og hvis de har mindre familier enn foreldrene deres hadde – noe som skjer i dusinvis av land – begynner dråpen å se ut som en stein kastet av en klippe.
“Det blir en syklisk mekanisme,” sa Stuart Gietel Basten, en ekspert på asiatisk demografi og professor i samfunnsvitenskap og offentlig politikk ved Hong Kong University of Science and Technology. “Det er demografisk momentum.”
Noen land, som USA, Australia og Canada, der fødselsratene ligger mellom 1,5 og 2, har stumpet innvirkningen med innvandrere. Men i Øst-Europa har migrasjon ut av regionen forsterket avfolking, og i store deler av Asia har den “demografiske tidsbomben” som først ble gjenstand for debatt for noen tiår siden endelig gått av.
Sør-Koreas fruktbarhetsgrad falt til rekordlave på 0,92 i 2019 – mindre enn ett barn per kvinne, den laveste i den utviklede verden. Hver måned de siste 59 månedene har det totale antallet babyer født i landet falt til rekorddybde.
Den fallende fødselsraten, kombinert med en rask industrialisering som har presset folk fra landsbyer til storbyer, har skapt det som kan føles som et todelt samfunn. Mens store metropoler som Seoul fortsetter å vokse, og legger et stort press på infrastruktur og boliger, er det i regionale byer lett å finne skoler stengt og forlatt, lekeplassene deres tilgrodd av ugress, fordi det ikke er nok barn.
LES OGSÅ: Global fruktbarhetsgrad: Skal vi mot en befolkningskrasj?
Vordende mødre i mange områder kan ikke lenger finne fødselsleger eller omsorgssentre. Universiteter under elitenivået, spesielt utenfor Seoul, har vanskelig for å fylle rekkene sine – antallet 18-åringer i Sør-Korea har falt fra rundt 900 000 i 1992 til 500 000 i dag. For å tiltrekke seg studenter har noen skoler tilbudt stipend og til og med iPhones.
For å gås fødselsraten har regjeringen delt ut babybonuser. Det økte barnetillegg og medisinske subsidier for fertilitetsbehandlinger og graviditet. Helsetjenestemenn har dusjet nyfødte med gaver av biff, babyklær og leker. Regjeringen bygger også barnehager og barnehager i hundrevis. I Seoul har hver buss- og t-banebil rosa seter forbeholdt gravide kvinner.
Men denne måneden innrømmet visestatsminister Hong Nam-ki at regjeringen – som har brukt mer enn 178 milliarder dollar de siste 15 årene på å oppmuntre kvinner til å få flere babyer – ikke gjorde nok fremgang. I mange familier føles skiftet kulturelt og permanent.
“Besteforeldrene mine hadde seks barn, og foreldrene mine fem, fordi generasjonene deres trodde på å få flere barn,” sa Kim Mi-kyung (38), en hjemmeforelder. “Jeg har bare ett barn. For mine og yngre generasjoner, lønner det seg ikke å få mange barn, alt i betraktning. “
Tusenvis av miles unna, i Italia, er følelsen lik, med et annet bakteppe.
I Capracotta, en liten by i Sør-Italia, står det et skilt med røde bokstaver på en steinbygning fra 1700-tallet som vender mot Apenninefjellene og heter “Home of School Kindergarten” – men i dag er bygningen et sykehjem.
Beboerne spiser kveldsbuljongen sin på voksede duker i det gamle teaterrommet.
“Det var så mange familier, så mange barn,” sa Concetta D’Andrea, 93, som var student og lærer ved skolen og nå er bosatt på sykehjemmet. “Nå er det ingen.”
Befolkningen i Capracotta har blitt eldre og redusert dramatisk – fra rundt 5000 mennesker til 800. Byens tømrerbutikker har lagt ned. Arrangørene av en fotballturnering slet med å danne enda ett lag.
Omtrent en halvtime unna, i byen Agnone, stengte fødeavdelingen for et tiår siden fordi den hadde færre enn 500 fødsler i året, det nasjonale minimumet for å holde åpent. I år ble seks babyer født i Agnone.
“En gang kunne du høre babyene i barnehagen gråte, og det var som musikk,” sa Enrica Sciullo, en sykepleier som pleide å hjelpe til med fødsler der, og som nå stort sett tar seg av eldre pasienter. “Nå er det stillhet og en følelse av tomhet.”
I en tale sist fredag under en konferanse om Italias fødselsrate-krise, sa pave Frans at den “demografiske vinteren” fortsatt var “kald og mørk.”
Flere mennesker i flere land kan snart lete etter sine egne metaforer. Fødselsframskrivinger skifter ofte basert på hvordan regjeringer og familier reagerer, men ifølge anslag av en internasjonal team av forskere som ble utgitt i fjor i The Lancet, 183 land og territorier – av 195 – vil ha fruktbarhetstall under erstatningsnivået innen 2100.
Modellen deres viser en spesielt kraftig nedgang for Kina, og befolkningen forventes å falle fra 1,41 milliarder nå til rundt 730 millioner i 2100. Hvis det skjer, ville befolkningspyramiden i det vesentlige snu. I stedet for en base av unge arbeidere som støtter et smalere pensjonistband, ville Kina ha like mange 85-åringer som 18-åringer.
Kinas rustbelte, i nordøst, så befolkningen synke med 1,2 prosent det siste tiåret, ifølge folketellingstall som ble offentliggjort tirsdag. I 2016 ble Heilongjiang-provinsen den første i landet som fikk pensjonssystemet tom for penger. I Hegang, en «spøkelsesby» i provinsen som har mistet nesten 10 prosent av befolkningen siden 2010, koster hjem så lite at folk sammenligner dem med kål.
Mange land begynner å akseptere behovet for å tilpasse seg, ikke bare motstå. Sør-Korea presser på for at universitetene skal slå seg sammen. I Japan, der voksne bleier nå selger ut babyer, har kommunene blitt konsolidert etter hvert som byene eldes og krymper. I Sverige har noen byer flyttet ressurser fra skoler til eldreomsorg. Og nesten overalt blir eldre mennesker bedt om å fortsette å jobbe. Tyskland, som tidligere økte pensjonsalderen til 67 år, vurderer nå en bump til 69.
Går lenger enn mange andre nasjoner, har Tyskland også jobbet gjennom et program for urban sammentrekning: Rivinger har fjernet rundt 330.000 enheter fra boligmassen siden 2002.
Og hvis målet er vekkelse, kan noen få grønne skudd bli funnet. Etter å ha utvidet tilgangen til rimelig barnepass og betalt foreldrepermisjon, økte Tysklands fruktbarhetsgrad nylig til 1,54, opp fra 1,3 i 2006. Leipzig, som en gang ble redusert, vokser nå igjen etter å ha redusert boligmassen og gjort seg mer attraktiv med sine mindre skala.
“Vekst er en utfordring, som nedgang,” sa Swiaczny, som nå er senior stipendiat ved Federal Institute for Population Research i Tyskland.
Demografer advarer mot å se nedgangen i befolkningen som bare en grunn til uro. Mange kvinner får færre barn fordi det er det de vil ha. Mindre befolkninger kan føre til høyere lønn, mer like samfunn, lavere karbonutslipp og høyere livskvalitet for et mindre antall barn som blir født.
Men, sa professor Gietel Basten og siterte Casanova: ”Det er ikke noe som heter skjebne. Selv former vi livene våre. ”
Utfordringene fremover er fremdeles en blindvei – intet land med en alvorlig nedgang i befolkningsveksten har klart å øke fruktbarheten mye utover den mindre oppturen som Tyskland oppnådde. Det er lite tegn på lønnsvekst i krympende land, og det er ingen garanti for at en mindre befolkning betyr mindre belastning på miljøet.
Mange demografer hevder at det nåværende øyeblikket kan se på fremtidige historikere som en periode med overgang eller svangerskap, da mennesker enten gjorde eller ikke fant ut hvordan de skulle gjøre verden mer gjestfrie – nok til at folk kunne bygge familiene de ønsket.
Undersøkelser i mange land viser at unge mennesker ønsker å få flere barn, men møter for mange hindringer.
Anna Parolini forteller en felles historie. Hun forlot sin lille hjemby i Nord-Italia for å finne bedre jobbmuligheter. Nå 37 år bor hun sammen med kjæresten sin i Milano og har satt sitt ønske om å ha barn på vent.
Hun er redd lønnen hennes på under 2.000 euro i måneden ikke ville være nok for en familie, og foreldrene hennes bor fortsatt der hun vokste opp.
“Jeg har ingen her som kan hjelpe meg,” sa hun. “Å tenke på å få et barn nå vil få meg til å gispe.”
