admin 
NEW YORK, 7. september (IPS) – USA er et av bare en håndfull land som ennå ikke har ratifisert konvensjonen om eliminering av diskriminering av kvinner (CEDAW), noe som gjør den til “merkelige venner” med Sudan, Somalia, Iran, Tonga og Palau.
For tjue år siden, etter at Harold Koh*la frem en klar utenrikspolitisk sak for ratifisering, utvikler vi ytterligere tre grunner til hvorfor USA – nå under Biden -administrasjonen – er i et kritisk øyeblikk for endelig å ratifisere CEDAW.
1) En ny offentlig vurdering: Fremme av vår innenlandske politikk for kjønn og rase -interseksjonalitet
I fire tiår klarte kongressen ikke å samle nok stemmer til å ratifisere CEDAW, men i dag bygger sosiale rettferdighetsbevegelser nytt momentum som aldri før.
I en tid med en offentlig regning som ble skapt av Black Lives Matter (BLM) og #MeToo Movements, representerer konvensjonen et viktig redskap for å ta opp institusjonell og strukturell sexisme gjennom en kryssende linse.
Som Harold Koh argumenterte i 2002, “er et lands ratifisering av CEDAW en av de sikreste indikatorene på styrken av sitt engasjement for å internalisere den universelle normen for likestilling i sine nasjonale lover.”
Potensialet for CEDAW til å inspirere til nødvendige endringer i USA knytter seg direkte til noen av USAs nåværende politiske mål.
Den nasjonale strategien for COVID-19-respons og pandemisk beredskap (2021) illustrerer administrasjonens engasjement for å plassere kvinner og jenter i sentrum for global restitusjon. Redningsplanen anerkjenner at COVID-19 har forverret vold i hjemmet og seksuelle overgrep, og dermed skapt en “skyggepandemi”.
Når Biden -administrasjonen ser mot godkjenning av Violence against Women Act (VAWA), må den nå se til horisonten – til ratifisering av CEDAW. Ratifisering av konvensjonen vil gi Biden -administrasjonen betydelig mer legitimitet i sitt forsøk på å stoppe vold mot kvinner og vil vise solidariteten som er nødvendig for å nå dette målet.
Som president Biden selv uttalte, bør fornyelsen av VAWA “ikke være et demokratisk eller republikansk spørsmål – det handler om å stå opp mot maktmisbruk og forhindre vold.”
Vår dataanalyse av statspartrapportene til CEDAW -komiteen fra 2016 til 2020 avslører et betydelig fokus fra CEDAW -komiteen på to spørsmål som er sentrale for Biden -administrasjonen og for USAs nasjonale sikkerhet og utenrikspolitikk generelt: (1 ) vold mot kvinner; og (2) et kryssfokus på kjønn.
I hver avsluttende observasjon i alle fem årene mellom 2016 og 2020 (107 land rapporterte til CEDAW-komiteen i denne perioden), nevnte CEDAW-komiteen interseksjonalitet og kjønnsbasert vold 100 prosent av tiden.
2) Ratifisering av CEDAW er en del av USAs Transformative Power Arsenal: Fra Soft Power, Smart Power, til Transformative Power
Som svar på globale utfordringer fortsetter CEDAW å være et av de standardpolitiske verktøyene for å fremme likestilling og tverrfaglig likestilling, og vi tar for oss dette i vår analyse av CEDAWs innvirkning på utforming av intern lovgivning, nasjonale konstitusjoner, rettslige beslutninger og endring av nasjonale samtaler og offentlig diskurs i land i den arabiske regionen.
Som ambassadør Melanne Verveer, en av forfatterne, vitnet for kongressen i 2010: «Det er sant at mange land ikke lever opp til den traktaten, men vi vet hvor effektivt denne spaken er for rettighetsforkjempere å gripe og bruke effektivt for å få til den typen konsekvent anvendelse av traktatens prinsipper på deres eget liv. ”
3) Kvinners fred og sikkerhet og dens tilknytning til CEDAW
Agendaen Women, Peace and Security (“WPS”) er et kjønnsspørsmål som har nesten total topartistøtte, noe som ble demonstrert av over et tiår med samordnet lovgivningsinnsats fra både demokrater og republikanere.
Vi undersøker hvordan USAs sterke topartsforpliktelse til WPS -agendaen og hvordan dets globale sikkerhetsmål kan fremmes ved å ratifisere CEDAW. Fra Storbritannia til Afghanistan har CEDAW spilt en rolle i å styrke forpliktelsene til WPS -agendaen.
USA har fremstått som en global leder i WPS, både ved å stå i spissen for FNs sikkerhetsråds resolusjoner om å fordømme seksuell vold mot kvinner og jenter i væpnet konflikt, og ved å kodifisere sitt engasjement for å forfølge WPS -agendaen i intern lov.
USAs tidligere utenriksminister Condoleezza Rice introduserte det som senere ble resolusjon 1820 (2008) fra Sikkerhetsrådet. I forslaget til denne resolusjonen bekreftet sekretær Rice at seksuell vold mot kvinner i konflikt var en nødvendighet som FNs sikkerhetsråd skulle ta opp.
Et år senere erkjente Sikkerhetsrådets resolusjon (SCR) 1888, innført av daværende statssekretær Hillary Clinton, på nytt sekretær Rices premiss, at CEDAW er uløselig knyttet til kvinners sikkerhet.
USA må utnytte bipartisan -støtten til WPS -agendaen til støtte for konvensjonen. Tross alt er global sikkerhet i vår beste nasjonale interesse.
I 2020, under 75 -årsjubileet for FN, hadde CEDAW avsluttende observasjoner for Afghanistan, Kongo og Zimbabwe seksjoner dedikert spesielt til WPS, og ga betydelige forslag til forbedring av statlige tiltak på dette problemområdet.
For eksempel observerte CEDAW -komiteen i detalj at “afghanske kvinner blir systematisk ekskludert fra formelle fredsforhandlinger, for eksempel Kabul -prosessen 2018 og forhandlingene som fulgte etter konferansen i Genève i 2018.”
Når vi i dag vitner om Afghanistans fall, vil historien dømme oss om hvordan vi beskytter kvinners og jenters rettigheter i Afghanistan.
Når vi bekjemper kreftene til en pandemi, vil den globale og innenlandske utvinningen måles ut fra om den skapte større kjønn og rasemessig likhet.
Til syvende og sist må buen for amerikansk engasjement, både i utenriks- og innenrikspolitikk, bøye seg mot å ratifisere CEDAW. Etter flere tiår med lovgivere som ikke klarte å samle den politiske viljen til ratifikasjon, har kravet om endring nå nådd en feberhøyde både nasjonalt og globalt.
Biden -administrasjonen må samle topartistøtte for å ratifisere CEDAW som et verktøy for å fremme menneskerettighetene til kvinner rundt om i verden. Med daværende senator Bidens ord i 2002, “Time is a Wasting” for USAs ratifisering av CEDAW.
Dette sammendraget er hentet fra artikkelen av Rangita de Silva de Alwis, fakultet ved Penn Law og Hillary Rodham Clinton Fellow on Gender Equity ved GIWPS, Georgetown (2020-2021); og ambassadør Melanne Verveer, den første amerikanske ambassadøren for globale kvinnespørsmål. Rangita takker Dean Theodore Ruger, dekan for Penn Law for hans støtte med å skrive avisen.
*Fotnote: Den 10. september vil Columbia Law School’s Journal of Transnational Law innkalle til en rundbord på høyt nivå som fremhever “Time Is A-Wasting”: Making the Case for CEDAW Ratification by USA by Professor Rangita de Silva de Alwis og Ambassadør Melanne Verveer som skal publiseres i bind 60 av Columbia Law School’s Journal of Transnational Law. Målet med rundbordet på høyt nivå er å øke nasjonal oppmerksomhet for å heve viktigheten av CEDAW-ratifiseringen foran den 76. sesjonen i FNs generalforsamling.
Kommentatorer vil bli ledet av Harold Hongju Koh- tidligere dekan ved Yale Law School, Sterling Professor in Law, tidligere juridisk rådgiver og assisterende statssekretær for demokrati, menneskerettigheter og arbeid, for tiden seniorrådgiver i Office of the Legal Adviser, USA Utenriksdepartementet for Biden -administrasjonen og gjenta vitne for kongressen på vegne av CEDAW.
Rundbordet åpnes med velkomst av Dean Gillian Lester, dekan ved Columbia Law School. Mer informasjon om ekstern deltakelse i rundbordet finner du her: Landingsside med rundbord
Følg @IPSNewsUNBureau
Følg IPS New UN Bureau på Instagram
© Inter Press Service (2021) – Alle rettigheter forbeholdtOpprinnelig kilde: Inter Press Service
