
Selv om covid-19 pandemien truer med å stoppe fremdriften som er gjort for landlige befolkninger, argumenterer rapporten for at krisen også har avslørt hvordan ny teknologi kan bidra til å avslutte kløften mellom by og land.
En mer inkluderende fremtid
FN Generalsekretær António Guterressa at ny teknologi har åpnet for nye muligheter for landlig utvikling, og en grønnere, mer inkluderende og spenstig fremtid.
“Opplevelsen av pandemien har for eksempel vist at hvor høy kvalitet på Internett-tilkobling er kombinert med fleksible arbeidsordninger, kan mange jobber som tradisjonelt ble ansett å være urbane også utføres på landsbygda,” sa han.
Ny teknologi gir også sjansen til å gi befolkningen på landsbygda tilgang til digital økonomi, presisjonsverktøy for bedre avling og fjerne jobber, som alle hjelper til med å bygge bro over gapet mellom byer og landsbygd.
Halvparten av verden
Rapporten, med tittelen Revurderer bygdeutvikling ble utstedt av FNs økonomiske og sosiale spørsmål (DESA).
Forskere sa at rundt 67 prosent av befolkningen i land med lav inntekt, og 60 prosent av land med lavere inntekt, er landlige. Deres totale antall, anslått til 3,4 milliarder, representerer omtrent halvparten av verdens befolkning.
Svimlende 80 prosent av menneskene som lever under den internasjonale fattigdomsgrensen, er bygdebaserte. Omtrent en femtedel lever i ekstrem fattigdom: en hastighet som er fire ganger høyere enn blant urbane kolleger.
Diskriminering og nedbrytning
De på landsbygda har mindre tilgang til viktige tjenester, for eksempel utdanning og helse, mens kvinner på landsbygda, eldre og urfolk fortsetter å bli utsatt for diskriminering når det gjelder landrettigheter og sysselsetting.
Rurale områder er også hjemmet til det meste av planetens “naturlige hovedstad”, heter det i rapporten, som fortsetter å bli utarmet og nedbrutt. Praksiser som avskoging har i stor grad bidratt til klimaendringer og spredning av zoonotiske sykdommer, som COVID-19.
Voks der du er
FN-rapporten presenterer nye strategier for å sikre at landlige mennesker ikke blir etterlatt ettersom verden oppskalerer tiltak for å øke økonomien, redusere ulikheter og bekjempe klimaendringer.
Den fremmer en tilnærming kjent som “In situ urbanisering”, som krever forbedring av livet til landlige mennesker der de er, slik at de kan nyte den samme levestandarden som byboere uten å pådra seg de negative konsekvensene av uholdbar urbanisering.
Eksempler hentet fra land som Sri Lanka, Japan og Kina viser hvordan forbedret tilgang til utdanning og helsetjenester, økte investeringer i landlig infrastruktur og redusert inntektsforskjell med byområder, resulterte i bedre levekår for landlige befolkninger.
Forfatterne anbefaler videre at adressering av ulikheter også må følge handlinger for å redusere fattigdomsnivået, slik som ny landreformpolitikk, utvidet sosial beskyttelse og avskaffelse av lover som effektivt diskriminerer kvinner på landsbygda, urfolk og andre sårbare befolkninger.