Lukkede grenser og fiendtlige mottakelser venter på afghanske flyktninger – globale spørsmål

• av Farhana Haque Rahman (Toronto, Canada)
• Mandag 30. august 2021
• Inter Press Service

Selv før Talibans raske fremskritt i august hadde konflikt i år fordrevet anslagsvis 390 000 mennesker i Afghanistan, og rundt 14 millioner manglet alvorlig mat, med langvarig tørke i store deler av landet.

Siden den sovjetiske invasjonen i slutten av 1979 har Afghanistan sett millioner av flyktninger forlate grensene i bølger og skapt diaspora nær og fjern. I perioder med relativ ro har mange kommet tilbake.

Men denne siste utvandringen står overfor en langt mer fiendtlig verden. Strømmen av internasjonal mening, ofte drevet av avvisende nasjonalisme, har snudd mot flyktninger generelt. Bare nylig deporterte noen vestlige land afghanske flyktninger. Nyoppførte barrierer – enten gjerder eller vegger – er i ferd med å bli den internasjonale normen. Flyktningekvotene er redusert.

Tyrkia, som allerede beskytter rundt 3,7 millioner registrerte flyktninger, har advart Europa om at det ikke vil bli sitt “flyktninglager” igjen etter at avtalen ble forhandlet i 2016 om å ta imot syriske flyktninger i bytte mot bistand. Pakistan og Iran, som allerede er anslått til omtrent fem millioner registrerte og uregistrerte afghanske flyktninger, ønsker ikke mer. Storbritannia, med alle sine historiske forbindelser, åpner dørene for bare 20 000 afghanere i løpet av de neste fem årene. President Joe Biden har godkjent 500 millioner dollar i flyktningutgifter, men det er uklart hvor mange flyktninger som kan finne et hjem i USA selv. Ottawa lovet å gjenbosette 20 000 afghanske flyktninger truet av Talibans overtakelse av Afghanistan. “Å tilby tilflukt til verdens mest sårbare taler til hvem vi er som kanadiere, spesielt i krisetider,” sa innvandringsminister Marco Mendicino.

Verdens flyktningtall fortsetter å stige og er på det høyeste siden andre verdenskrig. UNHCR Flyktningestatistikkdatabase viser at det i slutten av juni var 82,4 millioner tvangsflyktninger over hele verden, hvorav anslagsvis 35 millioner er barn under 18. Nesten 70 prosent av totalen er fra fem land: Syria, Venezuela, Afghanistan, Sør -Sudan og Myanmar.

Likevel er det bildene og de personlige historiene som har så mye større innvirkning enn bare statistikken. For Syria var muligens det mest ødeleggende, og også vidtrekkende i politiske termer, bildet av tre år gamle Aylan Kurdi som lå livløs på en tyrkisk strand, druknet og prøvde å nå Europa med familien. Disse bildene av afghanere pakket inn i et amerikansk militært transportfly har definert kaoset i Kabul, snart etterfulgt av blodbadet etter en selvmordsbombing.

Men historier som formidler håp, får det også til å virke mulig for publikum og givere at noe kan gjøres for å hjelpe, selv med relativt små penger.

Alle som er fordrevet på grunn av konflikt har naturligvis sin egen historie, selv om det må erkjennes at noen helst ikke vil fortelle sine av grunner som skal respekteres. Jeg har min egen å dele, kort.

Jeg ble først klar over Afghanistan da jeg som et lite barn på 60 -tallet i det daværende østlige Pakistan leste i Bangla, Rabindranath Tagores novelle “Kabuliwalah”. Fortellingen om den snille, medfølende mannen som med jevne mellomrom forlot familien sin for å selge varer han bar i en stor sekk og låne til Bengalier gjorde et dypt inntrykk, det samme gjorde hans sans for humor og tilknytning til en liten jente Mini, tydeligvis en elsket vikar for sine egne barn tilbake i Kabul. Han var først en ganske skremmende skikkelse som ga henne godbiter fra sekken, men han fikk sakte tillit og respekt for henne og faren.

Min neste kontakt med Afghanistan var mer direkte, full av fare. Mens en student på en britisk jente som alle drev jenter i Lahore, Pakistan, ble mitt fødeland, Bangladesh, uavhengig. Jeg flyktet fra det som da var Vest -Pakistan, og unngikk leirer og langvarig hjemsendelse for å nå det nylig uavhengige landet, og tok en farlig rute med ‘tanga’ hestevogner, lastebiler og busser over ugjestmildt terreng og fjell gjennom Quetta og grenseovergangen til Chaman inn i Afghanistan. Underveis, i ingenmannsland, presset væpnede smuglere mer penger fra gruppen vår på rundt 40, noen av dem barnefamilier, og en natt måtte vi vandre over fjell, utslitte til hallusinasjonspoeng. I frykt for døden, men ganske uvitende om voldtektsfaren, kledd i en hvit ‘burka’ gjennom hele den farefulle reisen, overvåket med gjennomtrengende øyne bevegelsen til de som midlertidig var mine skytsengler, tok jeg meg til den indiske ambassaden i Kabul etter å ha tilbrakt dager i et falleferdig våningshus i Kandahar, og med indiske ID -papirer ble vi fløyet til New Delhi og deretter videre til Kolkata med tog, og til slutt kom vi til Dhaka etter 23 vanskelige dager. Jeg var så heldig å klare det; det nye landet var fortsatt på hjul etter en krig som kostet millioner av liv. Nesten 50 år senere er det så ofte ikke tilfelle.

-Det afghanske folkets motstandskraft er presset til det ytterste av langvarig konflikt, høye forflytninger, virkningen av COVID-19, tilbakevendende naturkatastrofer, inkludert tørke, og dypere fattigdom, sa UNHCR-talsmann Babar Baloch på en orientering i Genève 13. juli.

Etter hvert som den afghanske konflikten forsterket seg tidligere i år, dro flere flyktninger ut på lange og farlige reiser gjennom Pakistan, Iran og Tyrkia mot Europa, og betalte ofte gjeng med utnyttende smuglere og menneskesmuglere. Tyrkia, der myndighetene anslår at det allerede er rundt 300 000 registrerte og uregistrerte afghanske flyktninger, styrker sitt grensenettverk av murer og gjerder. Hellas, som ser på seg selv som Europas “frontlinje”, gjør det samme.

Reece Jones, professor i politisk geografi, har forsket på hvordan land de siste tiårene har blitt sammenkoblet gjennom komplekse transport- og kommunikasjonsnettverk, men formålet med grenser har endret seg til å bli stedet der bevegelsen av mennesker kontrolleres.

“Grensesikkerhet og konstruksjon av vegger har økt dramatisk i globaliseringens angivelig grenseløse verden,” sier han.

Etter hvert som vegger og gjerder går opp, øker også den dramatiske økningen i migrantdødsfall. Mer enn 2000 migranter har dødd i forsøket på å krysse Middelhavet til Europa det siste året, ifølge Missing Migrants Project fra Den internasjonale organisasjonen for migrasjon.

Land som har kunngjort nye grensehindringer de siste årene inkluderer Østerrike, Bulgaria, Estland, Ungarn, Kenya, Saudi-Arabia, Tunisia og den “vakre muren” til tidligere president Donald Trump på grensen mellom USA og Mexico. Litauen er det siste, med parlamentet som stemte i august om å reise et metallgjerde toppet med barbermaskinstråd for å holde migranter, mange nylig fra Irak, på kryss og inn i territoriet fra Hviterussland.

Professor Jones sier at grensene til EU er “de desidert mest dødelige”, med omtrent to tredjedeler av alle migrasjonsrelaterte dødsfall som skjer der eller på vei til EU. Den høye dødsraten, sier han, er en kombinasjon av en ekstremt farlig grense i Middelhavet kombinert med økt håndhevelse som driver folk til å bruke smuglere og ta større risiko, slik det tragisk sett ble sett i dødsfallet til 39 vietnamesere som ble funnet kvelet til døden i en kjøletrailer nær en britisk havn i 2019.

Vegger fungerte ikke tidligere og bare avlede, men forhindrer ikke migrantstrømmer, men de er kraftig effektive symboler som brukes av politikere for å demonstrere at de tar opp oppfattede økonomiske, kulturelle og sikkerhetstrusler fra migranter.

EU, sier Daniel Trilling, forfatter av Lys i det fjerne: eksil og tilflukt ved Europas grenser, har kanskje verdens mest komplekse system for å avskrekke uønskede migranter, og bruker milliarder av dollar på overvåkingssystemer og patruljer på land og sjø.

I virkeligheten prøver EU å forhindre at selv ekte asylsøkere når sitt territorium, som ved å kutte bistandsavtaler med Tyrkia. Den syriske flyktningkrisen i 2015, da en million migranter og flyktninger krysset inn i Europa, utløste bitre tvister om kollektiv byrdefordeling som fortsatt er uløst.

Mens de siste amerikanske og andre utenlandske troppene flyr ut av Kabul denne uken, og avslutter en to-tiår militær kampanje, er FN-etater igjen. World Food Program sier at det er “forpliktet til å bli og levere så lenge forholdene tillater det” og trenger 200 millioner dollar for å komme seg gjennom slutten av året. I løpet av de første seks månedene i år leverte WFP mat og ernæringshjelp til 5,5 millioner mennesker, inkludert de som nylig ble fordrevet av kamper.

UNHCR opprettholder ansatte i Afghanistan og sier at de for øyeblikket har tilgang til alle provinser og fortsetter å jobbe med 18 lokale ikke-statlige partnere. “Vi oppfordrer givere til å stå fast i støtten til humanitære operasjoner i Afghanistan og ber også om støtte,” sa byrået og bemerket at UNHCRs tilleggsklag for situasjonen i Afghanistan er “drastisk underfinansiert til 43 prosent”.

Grenser rundt om i verden blir forseglet for migranter og flyktninger, men det internasjonale samfunnet kan ikke gå bort fra Afghanistan og lukke øynene.

Farhana Haque Rahman er en tidligere høytstående tjenestemann i FNs mat- og jordbruksorganisasjon og Det internasjonale fondet for jordbruksutvikling. Hun er journalist og kommunikasjonsekspert, hun er administrerende direktør, IPS Noram og senior visepresident i IPS Inter Press Service.

Følg @IPSNewsUNBureau
Følg IPS New UN Bureau på Instagram

© Inter Press Service (2021) – Alle rettigheter forbeholdtOpprinnelig kilde: Inter Press Service