Agence France-Presse20. august 2021 11:18:18 IST
En traktat fra 1987 om å reparere et tynt lag ozon i atmosfæren som beskytter livet på jorden mot kreftfremkallende ultrafiolette stråler, hadde sannsynligvis den utilsiktede fordelen med å forhindre løpende klimaendringer, selv om faren vedvarer av andre årsaker, sa forskere onsdag.
Hvis Montreal-protokollen ikke hadde forbudt de menneskeskapte gassene som oppløser naturlig forekommende ozon, ville de i 2100 ha varmet opp planetens overflate 2,5 grader Celsius over og oppover oppvarming forårsaket av karbonforurensningen mennesket sliter med å dempe i dag, rapporterte de i journalen Natur.
En økning på knapt 1C siden midten av 1800-tallet har sett klimaendringer forsterke dødelige hetebølger, nedbør og kyststormer som ble mer ødeleggende av stigende hav.
Selv om nasjoner klarer mot alle odds å få den globale oppvarmingen til under Parisavtalens mål om 1,5C, ville den ekstra varmen som unngås takket være ozonavtalen ha skapt en 4C -verden som ikke kan leves, antyder modellstudien.
Det var allerede forstått at de forbudte CFC -ene (klorfluorkarboner) ville ha tilført omtrent 1,5 grader til det globale termometeret hvis de hadde fått lov til å spre seg ytterligere.
I tillegg til sin etsende effekt på ozonlaget, er KFK – mye brukt på 1970- og 1980 -tallet som kjølemiddel – også en kraftig drivhusgass som fanger opp opptil 10 000 ganger mer effektivt enn karbondioksid.
Men det forskere har unnlatt å undersøke til nå er effekten av ekstra UV -stråling som ville ha hatt på naturens evne til å absorbere klimagasser.
Siden omtrent 1960 har skog og jord gjennomvåt omtrent 30 prosent av all CO2 -menneskeheten har slengt ut i atmosfæren – selv om utslippene har økt med halvparten. Havet har avsatt ytterligere 20 prosent.
Forskere ledet av Paul Young fra Lancaster University i England laget modeller som kombinerer data om ozonnedbrytning, planteskader forårsaket av UV, Jordens naturlige karbonsyklus og klimaendringer.
En alternativ fremtid unngås
De oppdaget at plantens evne til å absorbere CO2 ville ha blitt alvorlig forringet av de ozon-ødeleggende molekylene.
“En verden der disse kjemikaliene økte og fortsatte å fjerne oss fra det beskyttende ozonlaget vårt, ville ha vært katastrofalt for menneskers helse,” sa Young.
“Men også for vegetasjon,” la han til. “Den økte UV ville ha forkrøpet plantens evne til å suge karbon fra atmosfæren, noe som betyr høyere CO2 -nivåer og mer global oppvarming.”
Fortsatt vekst i KFK ville ha ført til en verdensomspennende kollaps i ozonlaget på 2040 -tallet, viste modellen.
Forskerne beregnet at ved århundres slutt ville det ha vært mer enn 2000 milliarder færre tonn CO2 lagret i skog og jord – tilsvarende 50 års utslipp på dagens nivå.
Bare det ville ha gitt nesten en full grad Celsius til globale temperaturer innen 2100.
“Denne analysen avslører en bemerkelsesverdig sammenheng-via karbon-syklusen-mellom to globale miljøhensyn: skader på ozonlaget og global oppvarming,” sa medforfatter Chris Huntingford, forsker ved Storbritannias senter for økologi og hydrologi.
Etter Montreal -protokollens ikrafttredelse, falt de globale konsentrasjonene av CFC jevnt frem til rundt 2012.
Men i 2018 oppdaget forskremte forskere at tempoet i avmatningen hadde falt med halvparten i løpet av de foregående fem årene.
Fordi kjemikaliet ikke forekommer i naturen, kunne endringen i tempo bare ha blitt produsert av nye utslipp.
Bevis pekte på fabrikker i Øst -Kina. Når CFC -produksjonen i den regionen stoppet, så det ut til at ozonlagets helbredelsesprosess var tilbake på sporet.
En fersk studie fant imidlertid at ozonlaget-som varierer i høyde fra 10 til 40 kilometer-uventet synker i den nedre stratosfæren over planetens befolkede tropiske og midtre breddegrader.
Frem til nå har KFK og andre molekyler hovedsakelig erodert ozon i den øvre stratosfæren og over polene.
Forskere undersøker to mulige syndere: industrikjemikalier som ikke dekkes av Montreal-protokollen kalt “veldig kortlivede stoffer” (VSLS), og klimaendringer.