Solidaritet i utviklingsland som trengs for å overvinne pandemi – globale problemer

• Mening av Jomo Kwame Sundaram, Anis Chowdhury (kuala lumpur og sydney)
• Tirsdag 06. juli 2021
• Inter Press Service

Leksjoner fra første bølge

Til tross for begrensede finanspolitiske ressurser og beskjeden ekstern støtte, må regjeringens innsats også adressere uholdbarhet, ulikhet og andre problemer på grunn av eksisterende økonomiske, sosiale og miljømessige ordninger.

Tidlige nødhjelps- og gjenopprettingstiltak antok at pandemien ville være kortvarig og reversibel. Derfor ble slike tiltak sjelden opprettholdt, enn si utvidet i utviklingsland til tross for det økende behovet for dem.

Det er nødvendig med tiltak for sosial beskyttelse på lengre sikt utover de som anses som midlertidig nødvendige. Bivirkningene av forstyrrelser i levebrødet bør dempes med inntektsvedlikehold for ansatte og selvstendig næringsdrivende hvis levebrød har blitt alvorlig truet.

Regjeringer må prøve å opprettholde familieinntektene, slik at de kan bruke for å overleve, og dermed holde økonomien tikkende og virksomheter flytende. Med effektiv smittevern kan slike programmer muliggjøre tidligere gjenopptakelse av økonomiske aktiviteter, dvs. utvinning.

Opprettholde bedrifter, pleie økonomier

Noen få, hovedsakelig utviklede land, har prøvd å minimere ødeleggelse av virksomheten, permitteringer og velferdstap. Utviklingslandets regjeringer må også bidra til å gjenopplive og opprettholde økonomi og levebrød for å forhindre at pandemisk lavkonjunktur blir langvarig depresjon.

Få virksomheter og sektorer kan overleve uten å tilpasse seg. Alternativer for virksomhetsoverlevelse kan omfatte omplassering, omstilling av infrastruktur og anlegg og omskolering av personalet. Andre alternativer inkluderer ekstra kreditt til bedrifter, utsettelse av skattebetalinger og til og med sosial beskyttelse.

Mange bedrifter, spesielt de med mindre reserver, trenger hjelp til å unngå avvikling og lønnende ansatte. Regjeringer må kanskje vurdere å tilpasse amerikansk konkurslov for å gjøre det mulig for bedrifter å fortsette å arbeide for å jobbe seg ut av midlertidige pandemiske problemer.

Allerede i april 2020 hadde pandemien rammet mange bedrifter i over 130 land, spesielt små og mellomstore bedrifter. To av tre ble hardt rammet globalt så vel som i Afrika, med en femtedel som forventet å stenge innen et kvartal!

Selvfølgelig er det mer utlån og skattelettelser som fordeler de bedre, fremfor de som har størst behov, mest sårbare eller påvirket negativt.

Selv om beslutningstakere vanligvis insisterer på målretting og middeltesting for de fattige, krever de sjelden det samme for bedrifter. Men noe “enkelt” målretting er ønskelig for å identifisere trengende, men bergbare virksomheter.

En størrelse kan ikke passe alle

Forretningsforstyrrelser har bredere implikasjoner og truer nasjonale økonomier. Hvis forholdet som er nødvendig for levedyktige økonomiske transaksjoner – som tillit blant gründere, arbeidstakere og kunder – blir forstyrret, må de bygges om, og krever vanligvis mye tid og kostnader.

Slike ‘transaksjonskostnader’ som påløper for å bygge tillit, søke og beholde kunder og kunder, skaffe kreditt, rekruttere arbeidere og opprettholde andre langsiktige relasjoner blir vanligvis ignorert. Derfor blir konvensjonell økonomi ansett som en dårlig guide for å forstå økonomien og utforme politikk.

Keynesianske økonomer så regjeringer vanligvis som ‘arbeidsgiver-av-siste-utvei‘som svar på økonomiske nedgangstider. Men regjeringer kan også hjelpe ved å bli ‘betalere av siste utvei‘, som gjør det mulig for bedrifter å forbli solide, for eksempel under forutsetning av å beholde, i stedet for å si opp ufrivillige ledige arbeidere.

Vilkårene for tilgang til politisk støtte bør være strenge nok til å avskrekke misbruk, men ikke delta. Streng bekreftelse og korreksjon kan vente, selv til det verste er over.

Utbetalte statlige tilskudd eller subsidier, senere funnet overdrevne, kan konverteres lån med lav rente. Regjeringer kan gjenopprette disse senere, i stedet for å behandle mottakere som falske kriminelle.

Økonomier er absolutt ikke homogene, monolitiske eller uforanderlige. Og COVID-19-avmatning er i motsetning til tidligere lavkonjunkturer. Ettersom disse alltid er ujevn i påvirkning, påvirkes ulike sektorer, bransjer og virksomheter forskjellig.

Derfor kan ingen politikk til enhver tid være egnet for alle land. Mye må læres raskt ‘ved å gjøre’, dvs. fra erfaring, inkludert andres. Leksjoner kan være både positive og negative, og rask læring er avgjørende for å forbedre utforming og implementering av politikk.

Hvem kan vi stole på?

Utenbåde effektiv smittevern og massevaksinering, vil det være umulig å kontrollere pandemien. Og med lite ekstern støtte vil inneslutning, lettelse og gjenopprettingstiltak i lav- og mellominntektsland (LMIC) være desto vanskeligere.

Dermed er det verste ennå å komme i det globale sør, som nå må gjøre seg gjeldende for de alvorlige konsekvensene av forsinket pandemidemping og begrenset finanspolitisk innsats. I mellomtiden virker Norden uberørt av Det internasjonale pengefondet advarsel om en farlig ny økonomisk avvik globalt.

De 870 millioner vaksinene som verdens syv rikeste store nasjoner (G7) lovet til fattige land i forrige måned vil vaksinere halvparten av dette tallet, fra slutten av 2021. Dette er bare åtte prosent av 11 milliarder doser trengs, bemerket tidligere Storbritannias statsminister Gordon Brown.

Men til tross for ungenerøse rike vestlige land, fondet har ringt for 50 milliarder dollar for å akselerere vaksinering over hele verden. Det forventer at dette vil avslutte pandemien, øke den globale produksjonen med 9 billioner dollar og gi en billion i ekstra skatteinntekter.

LMIC-er må raskt reagere på raskt spredte pandemiske bølger. De må også gjøre det effektivt, gjennomførbart og rettferdig, og forventer lite hjelp fra Nord. Innenlandske lån – aktivert av sentralbanker, forsvarlig politikkutforming og Sør-Sør samarbeid – vil være avgjørende for å lykkes under disse omstendighetene.

Avlastning, gjenoppretting, reform

Med forsinkelser vil nye, farligere COVID-19-varianter gjøre det true utviklingsland, ettersom mer effektiv smitteverning og finanspolitisk innsats blir bremset av Norden. Disse vil forverre unødvendige tragedier og gamle ulikheter.

Utviklingsland har ikke noe valg men for å få økonomien i gang til tross for redusert finans- og monetær plass og mer gjeld. Større offentlige utgifter for å takle pandemien kan finansieres med mer innenlandske lån fra sentralbankene.

Valuta er hovedsakelig nødvendig for å betjene utenlandsk gjeld og betale importregninger. Krav til Forex kan også reduseres med bytt ordninger og begrense ikke-viktig import. Større Sør-Sør samarbeid kan også styrke motstandskraft og gjenoppbygging for fremtiden.

Gjenoppretting skal ikke bare bety en retur til status quo ante. Tiåret før pandemien overlot mye å være ønsket, og det er liten grunn til å gjenopprette den. Den ikke-bærekraftige, finansiserte og ulik pre-pandemiske økonomien bør transformeres for å oppnå en mer rettferdig og bærekraftig utvikling.

Tross alt undergraver nord nå selve globaliseringen den en gang påla Syden. Derfor er det viktig å i stedet etablere nye, mer rettferdige, pasifistiske og prinsipielle internasjonale relasjoner, i multilateral regi, og fremme samarbeid.

Følg @IPSNewsUNBureau
Følg IPS New FN Bureau på Instagram

© Inter Press Service (2021) – Med enerettOpprinnelig kilde: Inter Press Service