Som Twitter står Facebook overfor mulig forbud i India, hvordan livet uten sosiale medier kan være for Gen Z-India News, Firstpost

‘Det verste scenariet som kunne oppstå – der det var enstemmighet blant mine jevnaldrende – var ikke at disse plattformene ble forbudt, men innrømmet regjeringens pålegg.’ Bilde via Shutterstock / Twin Design

Da jeg hørte at Instagram og Twitter kunne møte et forbud i India ble jeg overrasket. Jeg prøvde å forestille meg livet uten de to, og det virket ganske irriterende. (Også Facebook ville være inkludert under forbudet hvis det trådte i kraft, men generasjonen min bryr meg ikke så mye om det.)

Hver eneste person jeg kjenner er på en av disse plattformene, og riktignok er en stor del av tiden de bruker på mobiltelefonene, viet til disse to. De ser på hjul, bruker filtre og klikker på bilder av seg selv for å legge ut på historiene sine, eller bare chatte med vennene sine. Jeg bruker Instagram hovedsakelig for å holde meg oppdatert på hendelser i fotball og musikk, og Twitter for å se hva favorittskuespilleren min har å si om alt og hva som helst.

To apper som er så kjære for så mange av oss … Jeg lurte på hvordan deres forsvinning ville påvirke livene våre. Jeg tenkte på noen av vennene mine som nettopp hadde begynt å forfølge en karriere innen musikk, kunst, matlaging, baking, kortfilmer og dans. De fikk sakte rykte for seg selv og jobbet hardt med håndverket sitt, og noen av dem begynte til og med å tjene penger på dette arbeidet. Det er tydelig at midt i den utbredte konkurransen er det nesten umulig å nå et publikum uten riktig markedsføring, og Instagram var den rette plattformen for dem å vise frem talentene sine. Klassekameraten Japjot laget nylig et album og lastet det opp på Spotify, og takket være Instagram ble det populært på kort tid.

For å få litt ekstra perspektiv, kontaktet jeg min eksentriske venn Abhinav, og han var på en helt annen tangent. Han sa at det er viktig å forby disse tre plattformene, og hvis det skulle skje, ville det være en av de få beslutningene som regjeringen har tatt som han godkjenner. Ikke mer degenerativ rulling. Ikke mer smigre forfengelighet din ved å ta filtrerte bilder. Ikke mer bortkastet tid på Twitter på å lete etter hvilken vestlig popstjerne som sa hva om India. Han var takknemlig for at folk i vår tid endelig ville bli tvunget til å overvinne sin avhengighet og se hverandre i øynene i stedet for i telefonene sine.

Abhinav var ganske heftig om dette problemet og hadde noen sterke meninger, så jeg spurte ham om problemet med å kommunisere med venner under lockdown, fanget hjemme, og også om folk som prøvde å etablere en karriere ved hjelp av disse plattformene. Han sa at det er et tilstrekkelig antall velfungerende apper som kan brukes som erstatning for Instagram, og angående folks karriere, svarte han at de fleste av dem ikke har substans og at de faktisk aldri kan gjøre det stort. Det er alltid YouTube, la han til.

Han var spesielt fornøyd med utsiktene til at Twitter skulle bli utestengt. Han innrømmet at han var noe avhengig av appen, og til tross for å være klar over toksisiteten, kan han ikke la være å søke etter kontroversielle tweets. Ifølge ham er “opprørende kultur og avbryt kultur latterlig”, og folk er i dag “bare en haug med snøfnugg”. De dissekerer vitser … det er en vits! Bortsett fra det, mente Abhinav at ekstremistiske grupper som slår propagandatrommelen på Twitter, samt den voldsomme delingen av falske nyheter utgjør alvorlige sikkerhetstrusler, og regjeringen har rett til å innføre begrensninger og retningslinjer for å motvirke disse.

Jeg var delvis enig i tingene han sa, men hadde mine egne forbehold om noen. Twitter har i mange tilfeller hjulpet mange mennesker. Med den nylige klasse 12-undersøkelsen, uttrykte mange av vennene mine klager og forstyrrelser på Twitter. De følte at det var den eneste måten de kunne bli hørt på, og det hjalp til med å lindre deres angst og stress.

Det verste scenariet som kunne oppstå – der det var enstemmighet blant mine jevnaldrende – var ikke at disse plattformene ble forbudt, men innrømmet regjeringens innføringer. I et demokratisk land står vi fritt til å si hva vi vil, og denne retten vil være i en enorm risiko. Jeg vil si hva jeg har lyst til å si, og jeg hater at regjeringen anser det som upassende. Abhinav er en komediefanatiker, og han er redd han møter samme skjebne som Munawar Faruqui. Knock knock … oh vent, du kan ikke banke på jernstenger.